I 2020 dannet tre kunstnere og to lokale aktører fra Nordøyane en forening med tanke på etablering av kunstnerresidens i et stort naust på Longva. Gjennom «samtalelag» og «affektive møtestader» bygges en internasjonal kunstarena basert på samarbeid og nye måter å tenke utvikling på.

Det er i hovedsak dere Terese Longva og Sabine Popp som i dag driver Longva kunstnarresidens, grunnlagt sammen med blant andre Hild Borchgrevink og lokale aktører her på Nordøyane. Du er i ferd med å overta et gårdsanlegg som har gått ut av tiden Terese, og inviterer samtidig folk inn for å se på hvordan det kan brukes i en ny tid?

Terese Longva: Det er en gård som jeg har odelsrett på og som jeg har visst at jeg en gang skulle ta over. Så stakk jeg vel av fra denne retten eller byrden, alt etter som du ser det, selv om jeg i min egen kunst nesten alltid tar utgangspunktet i denne plassen. Rundt 2016-17 følte jeg at det var på tide å ta en bestemmelse om jeg skulle ta over eller si den fra meg. Før jeg flyttet tilbake hadde jeg lenge hatt en idé om å skape en kunstnerresidens, men den var veldig vag, veldig fjern og veldig vanskelig. Som Hild Borchgrevink skriver om i boka Metodar for Nordøyane¹, gikk vi fysisk til verks i 2020 og startet en forening på en kveld. Så gikk det litt tid der vi famlet i blinde, der ideen har forandret seg og er stadig i utvikling, men nå ser vi klarere konturene av og retningen for hva det kan bli.

Jeg bruker å si at jeg tenker på hele gården som et kunstprosjekt, der jeg ennå ikke helt vet hva det skal bli. I det ligger et ønske om å skape en affektiv møteplass, eller å se plassen som en dynamisk organisme som er i endring og utvikling.

I denne nylig publiserte boka Metodar for Nordøyane beskriver du også hvordan stedet kan fungere som en affektiv møteplass. Hva legger du i det begrepet?

TL: En affektiv møteplass gjør noe med deg ved at det setter i gang og åpner opp for noe vi ikke helt vet hva blir eller gjør med oss. En kroppslig reaksjon, som når du sitter på en konsert og lytter til et musikkstykke som beveger deg. Du kan kanskje ikke helt sette fingeren på hva det er, eller forklare det rasjonelt, men det gjør noe med deg.

Du beskriver også utfordringene som ligger i å følge opp ideen eller konseptet med å skape affektive møteplasser, i praktisk forstand?

TL: Jeg må jo innrømme at jeg var litt naiv da jeg gikk i gang. Jeg har vært engasjert i organisasjoner som Performance Art Bergen og S12 Galleri og Verksted, og tenkte at en lignende organisasjonsform kunne tas med hit. At det ikke går å bygge en tilsvarende modell her tok litt tid å finne ut av. Du har ikke de samme menneskelige og økonomiske ressursene som i en by, der mange med felles interesser og forståelse finner sammen. Her blir det en problematikk om du bare har et bord som er for tungt å flytte alene, og må mobilisere familie eller spørre naboer om hjelp.

Her har jeg alle rollene og hattene på, samtidig som jeg som eier må ta risiko, utvikle driften, engasjere folk, være med på det innholdsmessige og administrere. Selv om lokalbefolkningen er støttende, er det ikke slik at de kan gå inn og hjelpe til med det kunstfaglige og bidra med den kunstforståelsen vi jobber med. Teksten min i Metodar for Nordøyane ble skrevet i januar i år, og kommer ut av disse erfaringene med at alt som måtte gjøres ble overveldende. Samtidig har det kommet en annen flyt og bevegelse i ting etter den tid.

I det å forme noe som er annerledes og ikke er direkte sammenlignbart med noe annet, ligger også en erkjennelse av begrensninger. Spørsmålet er hvordan det kan snus til en fordel?

TL: Bygningene er laget for andre funksjoner, området må omreguleres og vi må forholde oss til konsesjonsloven, der jeg har bo- og driveplikt. Fjøsbygningen kan f.eks. ikke bare bygges om slik at det hindrer framtidig gårdsdrift. Det kan likevel være spennende å inkludere denne historia i det som skal bli. Det er eiendom og bygninger som bærer preg av gamle familiemønster – en diger generasjonsbygning og en utdatert driftsbygning av eternitt som er en stor miljømessig utfordring. Selve naustet i betong ble satt opp av far min i 2009, men det er uisolert og har skrått golv rett ut i sjøen. Det totale vedlikeholdsansvaret er overveldende, og den økonomiske risikoen er stor. Samtidig er det interessant å utvikle byggene til å fungere for innholdet som skal være der. Det er et enormt arbeid og krever mye mer ressurser sett i forhold til om du leier et næringslokale der det er et avklart og delt ansvar. Fordelen er at vi har stor frihet i hva vi kan gjøre, og ingen kan kaste oss ut.  

Det er mange involverte i prosjektet og temaet «samtalelag» er et omdreiningspunkt for Metodar for Nordøyane. Spørsmål knyttet til hva man får til sammen er noe du har engasjert deg i, Sabine?

Sabine Popp: Begrepet samtalelag har en historisk bakgrunn og dukket opp som et referansepunkt under en lang samtale vi arrangerte. For meg innebærer det et felles rom å tenke i, at flere kan komme sammen og ha en dialog der noe kommer ut av det som ingen av de involverte har tenkt over tidligere. Metodar for Nordøyane er et samarbeid mellom Terese, Hild og meg som er kunstnere, Harald Dyrkorn som har vært samarbeidspartner med Terese i mange år og sitter med vanvittig mye kunnskap om lokal geologi og kulturhistorie, samt arkitekt og stedsutvikler Arild Eriksen fra Fragment i Oslo. Vi hadde invitert Arild for å tenke rundt romløsninger i naustet slik at de kan fungere som gode arbeidsrom i fremtiden, samtidig med at bygget og aktivitetene får en lokal tilknytning.

Fordi vi ønsker en sterk lokal forankring var det viktig å få med oss andre som ikke er kunstnere. Vi spurte folk vi ante hadde egne tanker om muligheter, med erfaringer fra jordbruk, barnehage, et lokalt teater, en maritim bedrift, overnattingstilbud, plastforurensning, kystkultur og folk med brennende lokalt engasjement og dugnadsånd. Vi har ikke lyst til å være en satellitt her, og hvis formålet er å relatere til en mulig fremtid på et sted, er det egentlig opplagt at du vil vite hvordan historien har vært og hvordan andre rundt deg tenker.

Da Nordøyvegen åpnet med bro- og tunnelforbindelse mellom øyene i 2022 kunne du føle forventninger i lufta. Fra tidligere samtaler med Terese skjønte jeg at det lå det en tyngde i samfunnet ettersom folk flyttet herfra, med nedleggingstrusler av barnehage og skole. Så kommer plutselig en vei og man føler at den skal redde samfunnet og gjøre at alt blir annerledes. Det er interessant å høre hva man egentlig mener med det. Er det bare en luftig utopi eller har man noen konkrete planer å gripe til? Hva tror man kan bli annerledes?

Det er interessant at dere med kunst legger til rette for en situasjon hvor man ikke bare tenker utvikling som resultat av strategisk påvirkning, men en situasjon der flere muligheter står åpne samtidig og der folk fra ulike fagfelt inviteres inn. Hvordan påvirker det prosjektet at så ulike stemmer virker sammen?

TL: Samarbeidsmodellen har jeg med meg fra egen praksis, og jeg var aldri i tvil om at jeg skulle gjøre dette sammen med andre. Samarbeid er for meg å ha mange ulike perspektiver på samme sak og inkludere de i en ny helhet som jeg ikke kunne sett eller kommet frem til alene. Av praktiske årsaker er det selvsagt også for stort for meg alene, men det handler om mye mer enn det – som å få inn nye blikk og nye måter å tenke utvikling på. Det er lite interessant for meg å bare gjøre ting etter mitt eget hode. Mer enn en interesse for bygningene og plassen her, er den viktigste motivasjonen møtene med andre, det å gjøre og lære sammen. For meg var det slik gården fungerte også, men da bygd rundt familien.

Det kunne jeg kanskje ikke sagt like klart når jeg begynte, men det er uten tvil en rikdom i å se hvordan folk har begynt å koble seg på. Det er en bekreftelse på at det er bevegelse og en møteplass allerede. Rommene er kanskje ikke klare ennå, men når jeg er i Bergen møter jeg folk som har hørt eller vet om Longva kunstnarresidens. Det må være større enn meg og handle om et fellesskap og et bevegelig kollektiv.

Tareskogen inn i framtida

Interessen for det særmerkede med et slik sted påvirker vel også arbeidsprosessene? Hvordan har landskapet, historikken eller ressursene vært viktige i ditt prosjekt, Sabine?

SP: Jeg har jobbet med et prosjekt om tareskogen langs Norskekysten. Et av hovedområdene for industriell høsting ligger her, og jeg har jobbet på et taremottak i et lokalsamfunn i nærheten av Molde. Høsting har vært veldig omstridt, han som styrte mottaket viste meg en hel samling av avisartikler, med den ene overskriften etter den andre som handler om hvem sin skyld det er at fisk og hummer forsvinner. Jeg var nysgjerrig på om taretråling var like omstridt på øyene her, og hva slags forhold folk har hatt til høsting og bruk av tang og tare opp gjennom historien.

Prosjektet mitt er på den ene siden drevet av interesse for historien om bruk av tang og tare, og på den andre siden ideen om at tareskogen knyttes til håp for framtiden. Tareskogen er like produktiv og absorberer like mye CO2 som regnskogen. Med klimautfordringene vi står i er havets absorbsjon av CO2 fra lufta, og tareskogens omforming av karbon til biomasse en av de potensielle løsningene – også på matvarekrisen. Jeg synes dette passer godt med at et fremtidshåp kan fornemmes her på øyene, grunnet veien. Samtidig gnager spørsmålet om vi vil klare å bygge et forhold til havet basert på annet enn nyttetenkning.

Dyrkes det også tare?

SP: Ikke her, men det har vært mange små initiativer langs vestkysten de siste årene. Jeg har lyst å se nærmere på et prosjekt drevet av SINTEF i Trondheim, og om det kan kobles hit. Interessen for taredyrking har vokst veldig de siste ti årene, sammen med en idé om at det kanskje er den nye laksen, noe som gjør det veldig ambivalent. Med utvikling av nye ting kommer nye interesser og visjoner, og man har i det siste fokusert på at det trengs store områder hvis det skal ha en effekt på CO2-nivået. Det er ikke nok med det som vokser naturlig langs kysten eller mindre initiativer, og med kompetansen man har i Norge innenfor oljenæring og akvakultur for fisk kan det utvikles mye større arealer for taredyrking.

Så langt ser det ikke ut til at det har negative konsekvenser for økosystemet, men jeg er skeptisk til storskala produksjon. Kan vi være så sikre på at det ikke har noen negative konsekvenser? I mitt prosjekt handler det om å øke oppmerksomheten rundt det som foregår og de ulike interessene, både gjennom den industrielle høstingen og hva man kan gjøre som enkeltperson. Man kan høste og spise det selv, og man kan bygge opp et helt annet forhold til havet som økosystem. Havet er ikke bare det som skjer på overflaten og fisk man kan hente ut, men også et økosystem der tareskog og fisk henger sammen. Det er diskusjoner og politiske beslutninger som skal tas på et tidspunkt. Jo flere som har utviklet en sensitivitet for hva tareskogen er, jo flere er i stand til å ta en informert beslutning basert på levd og kroppslig erfaring, i kombinasjon med kunnskap fra forskning.

Har dere eksempler på andre prosjekter der kunstnere jobber direkte med slike lokale spørsmål?

TL: Nei, vi har ikke kommet så godt i gang ennå. Det er stort sett vi som utvikler og arrangerer prosjekter, som Mellom himmel & hav / Between Sky & Sea der vi samarbeider med Performance Art Bergen. Det er andre gang det gjennomføres her på Nordøyane, og prosjektet har vært avholdt hvert tredje år siden 2005. Tidligere har den vært på Lygra, Herdla og på Vestvågøy i Lofoten, før det ble avholdt her i 2022 og kommer tilbake i 2025.

Sammen med Rita Marhaug har vi utarbeidet tematikk og hvordan arrangementet skal se ut, deretter inviterer vi kunstnere, foredragsholdere og andre basert på tema og med tanke på en slags langsiktig involvering. Kunstnere og foredragsholdere inviteres til å være her og jobbe i to uker, på siste dag av oppholdet inviterer vi publikum til en slags åpen dag der kunstnerne viser arbeider og gjør performance.

Utvikling av residens og infrastruktur foregår parallelt med gjennomføring av disse prosjektene?

TL: Det er vår filosofi at rom og bygg skal utvikles parallelt med bruk og aktivitet. Vi er begge opptatt av det kroppslige og kroppslig tilkobling, gjennom å jobbe langvarig med noe på en plass og være der fysisk. Jeg har selv opplevd at du kan tenke deg hva ting skal bli, men når bygget tas i bruk ser du ting på en annen måte – hvordan rommene bør være og gradvis kan bli. Så det henger sammen med det å tenke det som et kunstprosjekt, med dialogene, samtalene og møtepunktene med arkitekter, med kommune og med lokale personer som hjelper til.

Privilegerte punkter

I prosjektet Mellom himmel & hav / Between Sky & Sea er landskapet rundt Nordøyane sentralt. Et tema dere jobber med er «privilegerte punkt» som også omhandler stedstilknytning?

TL: Ja, tanken er at vi skal besøke noen plasser der jeg og Harald Dyrkorn samtaler eller holder et foredrag om stedet. Blant annet ved Ullaholmen som geologisk sett er en spesiell plass og Grønholen i Fjørtoftneset. Vi kaller 2025-utgaven av Mellom himmel & hav / Between Sky & Sea for «Uvissas tilstand / Flying Blind». Noen plasser kan du merke at det er noe mer som skjer i deg, noe du ikke helt kan forklare eller sette ord på. 

Under forrige arrangementet i 2022 som hadde tittelen «Tidshorisontar», var vi i Rønstadhelleren på Lepsøya. En av de inviterte kunstnerne, Gunnhildur Hauksdóttir, startet plutselig å utforske akustikken i rommet med stemmen si. Hele gruppen hadde søkt seg innerst i hula, og det oppstod et slags fellesskap. Gunnhildur begynte å instruere gruppen i stemmeøvelser, varmet oss opp til jodling, som vi til slutt tok del i sammen. Det var en spesiell opplevelse som jeg fremdeles i dag kjenner veldig godt på. Dette skjedde første uken av arrangementet, og Gunnhildur jobba videre med hendelsen og informasjon om bergarter på øyene, før hun avsluttet med en performance utenfor naustet der hun inviterte med seg andre til å delta.

Perfomancen tok utgangspunkt i landskapet vi var i og dannet et slags melodi, bygd på formasjonene rundt oss ved resitering av navnene på bergartene i landskapet. Hun gjorde også opp et bål og leverte ut kroppstempererte steiner til de som deltok. Jeg husker at min søster stod litt bak meg med fireåringen sin på armen, og plutselig hører jeg han tar del i syngingen. Det var en utrolig sterk opplevelse som gjør at jeg tenker at det er i slike øyeblikk kunsten skjer.

Det er bare ett eksempel, vi har også hatt med oss studenter til Grønholen. Når de kommer frem til plassen kjenner de at her er det noe annet og uttrykker det spontant. Det er det vi tenker med «privilegerte punkt», hvordan vi er sensitive for slike plasser og hva det gjør med oss å være til stede i kroppen på den plassen. Selv om det ikke er så lett å overføre til noe en kan sette fingeren helt presist på, er det for meg slik kunsten fungerer.

Som du er inne på med begrepet «affektive møtestader», er det også en mulighet til å ta utgangspunkt i noe som er mindre definert, og til å bygge noe rundt det?

TL: Ja, altså du skaper noe som ikke allerede er gjort, der det heller ikke finnes noen oppskrift på hvordan en skaper denne plassen. Men jeg tenker også at det er noe i omgivelsene, en sammenstilling av alle lagene som beveger en og setter i gang bevegelser. Jeg vet ikke om man kan gjøre det samme med en konstruert plass, men det kommer også an på sammenstillingene du skaper. Det kan jo også oppstå i møter med forskjellige folk.

Å koble alle disse tingene sammen er en krevende øvelse. Det må erfares på et vis, og en må være flere sammen om å erfare det?

SP: I denne omgang er det å invitere andre til Mellom himmel & hav / Between Sky & Sea for oss et forsøk på å finne ut av noe sammen. Da vil det vise seg underveis om de som er invitert kanskje også kan tenke seg å komme tilbake – det gjelder like mye kunstnere, foredragsholdere som de som er med i organiseringen. Vi snakker mye om hvordan vi gjennom arrangementet ønsker å invitere inn folk vi kjenner litt til og vet hva jobber med, og at det kanskje ikke bare blir denne ene gangen de kommer hit. Et arrangement danner klare, temporære rammer for å stable økonomisk støtte på beina – også for oss selv. Det er vanskeligere å få til med en langvarig prosess, det må vi finne ut av og jobbe for underveis.

Et lokalsamfunn med sterk forbindelse og tilknytning til stedet vil kanskje reagere med uro på kunstprosjekter som bare kommer og tar plass og reiser igjen. Dere vil gå en annen vei med å gi kunstnere anledning til å tre i en sterkere forbindelse med stedet?

TL: Absolutt, det er det vi jobber for og det som er interessant.

SP: Vi har allerede en dialog med flere kollegaer i våre miljøer som sier «oi, det høres spennende ut», eller at de godt kan tenke seg å komme på et tidspunkt. Vi kjenner at vi allerede har nådd et punkt som kan kalles en slags kritisk masse, der vi vet at interessen er der. Det er også derfor vi føler at det er et press akkurat nå, at vi må få noen strukturer på plass som gjør det enklere for folk å komme hit og være her, også på egen hånd. For meg har det vært viktig at jeg skaper mine egne kontakter og ikke alltid går veien gjennom Terese. Folk må bli kjent med meg og mine interesser, selv om vi jobber sammen om de samme sakene.

Hva med å invitere inn lokalpolitikere for å se hva som rører seg og hvordan de kan bidra til prosjektet?

SP: Det har vi allerede gjort, og Terese har vært utrolig aktiv med å invitere politikere. For meg som kommer utenfra er det en læreprosess å bli kjent med strukturene her. Vi hadde et politisk utvalg fra fylkeskommunen på besøk i naustet, med samme utgangspunkt som for samtalelaget. Folk fikk utdelt tepper og servert blant annet tare, og et foredrag fra oss om kunst utenfor sentrene, utfordringer knyttet til det og vår forståelse av estetikk som en erfaring av verden gjennom sansene. Vi ville at det skulle skje på samme måte, med en kroppslig involvering for å faktisk forstå hva det dreier seg om. Og responsen var veldig god.

TL: Fylkeskommunen opplever jeg som veldig støttende. Utfordringen er kommunen og at vi har havnet i kommunedelingssaka mellom Ålesund og Haram kommune. Haram kommune oppstod på nytt igjen i 2024, etter først å blitt tvangssammenslått med Ålesund. Her er en jobb som må gjøres, men tidligere hadde vi en god dialog med Ålesund kommune og støtte derfra. Utfordringen nå er at vi tilhører en mye mindre kommune uten kunnskap om kunst og ordninger for kunst.

Andre lokale og kulturelle samarbeidspartnere er historielaget og Petter Dyrkorn-samlinga. Hvordan reflekteres det innad i den kunstneriske virksomheten?

TL: Petter Dyrkorn-samlinga drives av Harald Dyrkorn som jeg har samarbeidet med siden 2012, og hans bror Ole Roger Dyrkorn. Det er en liten privat samling av bergarter, mineraler og arkeologiske gjenstander, hovedsakelig fra Nordøyane men også fra en del andre steder. Den er veldig relevant i forhold til det kunstneriske arbeidet Harald og jeg har jobbet med. Etter hvert har samlingen blitt innlemmet som et møtepunkt, både for studentgrupper som jeg underviser og kunstnere som kommer hit. Jeg er opptatt av tilblivelsesprosesser, og da er samlingen et veldig godt utgangspunkt for et foredrag eller samtale om hvordan denne plassen ble til. Samlingen er integrert i websiden nordoyane.no og inneholder endel materiale vi kan introdusere for de som kommer hit. Haram kulturhistorisk lag er også en kilde til lokalkunnskap og tilbyr materiale med muligheter for lokal forankring, om man søker det.

Et slags stedsarkiv?

TL: Absolutt, slik er det for meg som har brukt dette i lang tid, men hvordan er det for deg Sabine?

SP: For meg har det vært en sterk kobling mellom samlingen, narrativene og det å gå langs kysten på leting etter tang og tare. Første gang jeg var alene her over en lengre arbeidsperiode var i november 2022, og jeg gikk helt systematisk langs vannkanten for å forberede innhøsting fra februar. Dermed oppstod også et sterkt forhold til geologien. Mens du går langs klippene blir du konfrontert med utrolige krefter, synliggjort i landskapet og bergartene. Jeg fikk et helt annet begrep om hvor jeg befinner meg, og fordi jeg beveger meg i vannkanten ble jeg spesielt oppmerksom på øyenes formasjon på grunn av landheving og skiftende havnivå. Du har noe som heter rimma, en slags hyllekanter eller trinn som er veldig tydelig i landskapet og som ble dannet for 15.000 til 7.000 år siden. Det er tre slike rimmer på land, og ett under havoverflaten. De oppstod da bølgene over lengre tid slo mot land og dannet strandvoller, før endringer i havnivå sammen med landheving satte i gang en glidende utvikling. Strandvollene ga mulighet for de første sesongbaserte bosetningene, tett på havets ressurser.

Fornemmelsen av forandringene i havnivået er for meg knyttet til klimaendringene vi har i dag og spørsmålet om stigende havnivå. Arbeidet med tareskogen er for meg en øvelse i å komme i kontakt med de forandringene som skjer. For å skape performative handlinger der jeg forholder meg til tidevannsendringene som skjer i løpet av et døgn, bruker jeg mye tid på å sjekke tidevannstabeller. Da blir disse daglige svingningene i sekstimers intervaller satt i perspektiv med forandringer som foregår over hundretusener av år. Å ha tilgang til lokal kunnskap og narrativer om geologiske prosesser åpner øynene på en helt annen måte.

1. Hild Borchgrevink (2024). «Biblioteket i Øvstevegen 116». I Metodar for Nordøyane, red. Longva, Popp, Borchgrevink, Eriksen. Oslo: FRAGMENT 6 ↩︎