Paviljongen bygges

Med: Andrea Bakketun, Espen Sommer Eide, Geir Tore Holm, Øyvind Novak Jenssen, Søssa Jørgensen, Signe Lidén, Marie Nerland, Randi Nygård, Karoline Sætre, Jiska Huizing og Hild Borchgrevink.

Paviljong Våtmark finner sted i Østensjøvannets naturreservat sine randsoner. I løpet av 2022 møttes kunstnergruppen til hyppige samlinger ved Østensjøvannet for å dele erfaringer, ideer og arbeidsprosesser fra en langvarig kunstnerisk tilstedeværelse i våtmarka.

Denne samtalen fant sted på Øvre Ringstad i Skiptvedt i 2022, og er publisert i Våtmarksbiblioteket (2024). Samtalen er innspilt og redigert av Paviljongs prosjektskribent Hild Borchgrevink i samarbeid med kunstnerne og gjengitt med tillatelse fra Paviljong.

Signe: Vi hadde en klar begynnelse. Det var den workshopen i 2019. Når var det? Det var høsten.

Geir Tore: Ja, det var ikke sein høst? Heller litt tidlig høst.

Randi: Ja, for det var løv på trærne.

Geir Tore: Vi fant tyttebær i skogen.

Espen: Det var da vi var unge og radikale.

Hild: Men var det ditt initiativ, Signe?

Espen: Det het Radical Land Preservation. Det var både internasjonalt og radikalt.

Hild: Men det var ikke Østensjøvannet, sant?

Geir Tore: Det var Nøklevann, og så var vi oppe på Bøler.

Signe: Ja, det var hjemme hos oss på Bøler, og utestedet var Nøklevann. Min tanke med den workshopen, eller samlingen som vi kaller den nå, det var å invitere folk som har mye erfaring med å arbeide på et sted over lang tid. Men med veldig ulike tilnærminger. Som dere, Geir Tore og Søssa, med prosjektet Sørfinnset skole/the nord land. Og du, Andrea, hadde akkurat fullført Grand Complications, et utstillingsprosjekt inne og ute på Rommen skole som strakk seg over ett år. Karoline og Øyvind hadde jeg akkurat møtt under LIAF og likte så godt deres tilnærminger til sted gjennom blant annet det spiselige, og Espen og jeg har hatt stedsnære arbeid over tid gjennom vårt samarbeid Vertikale studier. Marie var en viktig samtalepartner i opptakten til workshopen, og ditt kuratoriske prosjekt i Bergen, Volt, benytter steder der verkene vises på utrolig fine måter. Min forståelse av sted er heller ikke bare helt fysisk og som en lokalitet. Den boka, Havressursboka, som har tittelen Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet, og deres prosjekt rundt boka, Randi, tenker jeg også på en måte som et sted, den forholder seg til noe.

Hild: En tekst er også et sted.

Signe: Ja, en tekst er også et sted. Så jeg tenkte å samle mange gode folk med ulike erfaringer og at de skulle presentere og dele hverandres praksiser. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at dere som deltok i samlingen skulle være en ressursgruppe for en paviljong.

Espen: Men det føltes mer som en test, for diskusjonen gikk jo rundt hvor prosjektet kunne være. Og egentlig startet det jo tidligere – vi hadde snakket om randsonen, så det var mer snakk om kanskje en eksisterende…

Signe: Et jordstykke i Flatdal.

Marie: Ja, i begynnelsen var ideen å lage et nettverk av “paviljonger” på ulike steder. Vi snakket blant annet om Halsnøy, øya i vest som du er knyttet til, Signe, og ofte besøker. En annen idé var om det kunne være en paviljong i en grøftekant et sted for eksempel, som vi fikk tilgang til. Hva slags sted kunne bli et sted for en paviljong hvor prosjektet kunne være over lang tid? Og så var du i kontakt med kunstneren Ånond Versto i Flatdal, Signe, som ville “gi” oss et lite stykke land.

Karoline: Men i begynnelsen snakket vi også mye om ideen om en tidslinse. At de fremtidige arbeidene vi lagde skulle kunne brukes som instrumenter eller nettopp linser for å se stedet gjennom. Det som også var litt forlokkende med langtidsperspektivet på den måten, var jo at andre kunstnere eller forskere eller hva det måtte være, kunne aktivere arbeidene senere.

Signe: Og så begynte vi å lage en lovtekst som skulle definere bruk og vern av det lille jordstykket.

Espen: Havressursboka var et utgangspunkt for at vi begynte å snakke om lovtekst. Randi kom akkurat fra det arbeidet, husker jeg.

Randi: Ja, det gjorde vi kanskje. Havressursboka er basert på paragraf 2 i Havressurslova, som jeg synes er veldig poetisk. Det er en tverrfaglig antologi. Vi jobbet først med loven, så med en utstilling, og boka kom til slutt. I boka så vi på hvert begrep i lovteksten i tillegg til sammenhengen som var hele setningen. Det ble et slags arkiv. Det var en god måte å jobbe med tekst på.

Signe: Siste dag i samlingen på Nøklevann, etter at alle hadde presentert, husker jeg at vi begynte å diskutere: Hvis alle skulle være med å etablere en paviljong, hva skulle denne paviljongen være, ut fra de samtalene vi har hatt, hva skal definere den? Og så satt vi og kvernet på ord etter ord i fellesskap.

Randi: Men Paviljong Våtmark har også en grunntekst, hva kalte vi den?

Signe: Stadfesting.

Randi: Stadfesting, ja. Det er noen ord derfra som jeg tenker har vært viktige for oss, som instrument, tidslinser, paviljong. Slike ord kan hjelpe deg å se, og det er lekent å flytte rundt på dem. Det kan bli komplekst fordi vi er så mange, men det er noe med å tydeliggjøre den stadfestingen som vi jobbet mye med.

Hild: Ja, for dere er blitt enige om et slags manifest som ligger i bunnen?

Randi: Ja, stadfestingen er publisert på nettsiden. Vi jobbet mye med den da vi var på Nøklevann. Jeg husker at vi også diskuterte FN-konvensjonen for biologisk mangfold, skrevet i 1992 i Rio. Den begynner med setningen «som er oppmerksom på det biologiske mangfoldets egenverdi», og så kommer side på side. Men du har med deg hele tiden når du leser resten, at det biologiske mangfoldet har en egenverdi som du må være oppmerksom på.

Espen: Jeg husker det som interessant at setningen begynte på en rar måte, det var generalisert, et universelt språk, «en skal være bevisst på», det var poetisk også på sin lovaktige måte. Jeg likte godt at vi kom sammen om å lage den lovteksten, det føltes som et viktig øyeblikk. I min fantasi tenkte jeg på det som at vi jobber sammen for evigheten, det kuttes og hogges i stein, det var en rar følelse da det veldig lange tidsperspektivet kom inn. Samtidig ble vi aldri helt ferdig med loven, vi ville oversette loven til engelsk, og det ble også problematisk, og så påvirket det engelske den norske teksten igjen, den hadde en litt utopisk stemning. Nå når vi har gått over til å utvikle enkeltverk, kan jeg kanskje savne hvordan lovteksten hadde en visjon og en radikalitet: Etter denne teksten skulle ting bli helt annerledes. Men så begynner man å gjøre ting, og da er man på en måte tilbake i verden igjen.

Signe: På det første treffet i denne Våtmarkspaviljongen hadde vi en ambisjon om å så skrive den femte paragrafen som skulle handle om biblioteket. Men det gikk ikke! Vi skjønte at det er for uklart ennå, at vi må ha noen erfaringer å basere biblioteket på. Så fortsatt har vi ikke den siste paragrafen.

Espen: Den femte paragrafen, den fantastiske, den er ennå ikke ferdig…

Randi: Både vår lov og andre lover i samfunnet blir jo av og til endra. I prosjektet om Havressursloven gjorde vi en serie med arrangementer, Søssa, Geir Tore og jeg, Signe var der også. Og det siste var en skriveworkshop med jusprofessor Jørn Øyrehagen Sunde og poet Marte Huke. Jusprofessoren snakket om at når du får nye lover, er det fordi det oppstår nye erfaringer. Flere erfarer noe som skjer, og hvis loven må reguleres, er det som konsekvens av den nye erfaringen, og så er det presedens i forhold til de lovene som allerede er skrevet. Så lovene er ikke hogd i stein. I mitt arbeid i Paviljong Våtmark har jeg prøvd – det er kanskje ikke så veldig tydelig – men jeg har prøvd å forholde meg til stadfestingen, det som jeg kaller vedtekter: det med instrument og tidsperspektiv. Og ut fra mitt tidligere arbeid med Havressursloven og hva en lov er, tenker jeg at kunst også kan være en lov. Det poetiske aspektet, kanskje kunstverket også er en del av det, at stadfestingen er ikke adskilt fra performancene, at det er en sammenheng, at det gror i hverandre, selv om vi kanskje har glemt litt hva som står der, så kommer det ut av samlingen på Nøklevann hva vi jobber med. Derrida, av alle, sa en gang at hvis en skal kunne inkludere dyr og planter på en mer rettferdig måte i våre samfunn, og da også i loven, så er det mye med dyr og planter som er helt ubegripelig for oss fordi vi er mennesker, og da må språket som vi nærmer oss det med, det må derivere, det må komme fra poesien. Det har med noe å gjøre som du egentlig ikke kan si, og derfor kan kunsten spille ei rolle. Stadfesting, tidslinse, være oppmerksom på kretsløp, det er jo ord, men også ord som ikke er så tydelige visuelt: Hvordan ser et kretsløp ut? Hvordan er du oppmerksom på noe? Det er kanskje ikke så tydelig hva det er, men et kunstverk kan tangere det på en interessant måte.

Espen: Slik jeg husker det med det kretsløp, var det kunstens kretsløp og stedets kretsløp, og de to skulle på en måte sammenfylles. Det var ikke nødvendigvis sånn det var formulert i loven, dette var min hverdagslige fortolkning av loven. Men det blir jo også vanskelig i praksis: Da Signe og jeg begynte å jobbe, ringte Signe til Power for å spørre etter en høyttaler som var laget av resirkulert plast. Plutselig ble det veldig konkret: Hvordan finne en høyttaler som er 100% resirkulert, og også resirkulerbar. Så når det kommer til praksis, blir det trukket ned på jorda og blir noe helt annet enn lovteksten – den virker plutselig voldsomt filosofisk.

Hild: Men kretsløpet og disse bevegelsene er fortsatt i arbeidet deres, bare i lyden kanskje, eller på stedet.

Randi: Jeg hadde samme bøygen da jeg skulle kjøpe en høyttaler. Men det er jo det samme med de vanlige lovene – når det står i Havressurslova at ressursene «ligger til fellesskapet», er det en vilje der til at det skal ligge til fellesskapet, men det skjer ikke alltid i praksis.

Marie: En annen ting vi gjorde i samlingen til å begynne med, ved Nøklevann, var å gjøre forskjellige øvelser i lag. En ting Randi foreslo var at vi var ute i skumringen i lag, og vi satt på forskjellige plasser rundt Nøklevann mens det ble mørkt. Skumringen, endringen av lyset og lydene og det å være i ro et sted i marka og oppleve stedet – har kommet inn i arbeidsprosessene våre, det er som om den første samlingen er tilstede i flere av verkene og i det vi gjør ved Østensjøvannet.

Signe: Ja, det med å gjøre ting i lag, som på en måte er ikke-språklige, er en så fin måte å jobbe på. Det gir oss felles opplevelser forankret i stedene vi undersøker som også legger grunn for nye samtaler. Vi hadde en samling ved morgengry, ved Østensjøvannet i mai, da det var pandemi. 2020, eller var det 2021? 2021 var det.

Geir Tore: Jeg tror ikke vi kunne gjort det i 2020, da var det så restriktivt.

Søssa: Å oppleve den fuglemorgenen, det var helt utrolig.

Espen: Så vi hadde skumring og morgengry.

Geir Tore: Det er noe med døgnet.

Søssa: Men også byen og motorveien, den situeringen, menneskelig infrastruktur som ble så tydelig da vi sov ute på Bakkehavn.

Signe: Og så hørte jeg noe man ellers ikke legger merke til på dagtid – jeg hørte så ekstremt godt kraftverket, trafoen som ligger på andre siden.

Hild: Sov dere ute en hel natt?

Signe: Ja, eller vi stod opp veldig tidlig, klokka fem?

Søssa: Vi lå ute på gresset utenfor Bakkehavn gård, etter en felles middag, så det var ikke mange timer vi sov.

Karoline: Men jeg husker vi la oss ganske tidlig, at vi ville være uthvilte og klare. Jeg sov i hvert fall overraskende godt, husker jeg.

Øyvind: Ja, vi sov bak lavvoen, under de store løvtrærne. Og kom det ikke også bittelitt regn? Jeg tror det.

Signe: Men det ble et slags ekko av skumringssamlingen. De felles opplevelsene har vært viktige.

Karoline: Ja, de felles opplevelsene har vært viktige og skikkelig givende. Det er noe av det fineste med hele prosjektet synes jeg. At vi har skapt et fellesskap. Og at prosjektet har endret seg og agert med både de stedene vi har vært – og opplevelsene vi har hatt sammen. Det er også fint å tenke på de forskjellige bevegelsene vi har gjort i landskapet. Både i de faktiske arbeidene, men også som i den første samlingen hvor noen av oss nettopp holdt slike øvelser som skumringssamlingen til Randi var. Eller som i min og Øyvinds ettermiddag hvor dere andre fikk utdelt en instruksjon for å være i landskapet.

Øyvind: Og en brødskive med smør.

Espen: Vi skulle finne noe å spise, jeg fant skum, og så fikk jeg høre etterpå at noen hadde hørt da de var barn at du må aldri spise skum som ligger sånn i vannkanten.

Geir Tore: De sa vel at du kan få skum rundt kjeften resten av livet.

Espen: Jeg vet ikke hvorfor det skulle være farlig, det må jo være noe med at det har samlet seg bakterier. Men det er som Signe sier, det var et ekko av skumringsopplevelsen, og kanskje bidro begge de to samlingene til at mange arbeider med performative verk som egentlig ikke har så mye instrumenter, i hvert fall ikke veldig tekniske, ganske enkle instrumenter. Man prøver å holde igjen på ideer som blir veldig kompliserte og inngripende i naturen, heller å lage ting som mest er i tanken. Vi har vært forsiktige, holdt litt igjen.

Geir Tore: Når det går lang tid mellom flere hendelser som legger seg til og preger det som skjer, tror jeg det har vært viktig. Det med mange stasjoner, mange samlinger, det danner seg retninger, måter å samle mennesker på eller måter å gjøre ting på. Tida spiller inn. Også samtaler som denne, vi har sittet på loftet på Bakkehavn og snakket sammen.

Søssa: Det er også psykologi, gruppedynamikk, det å være sammen og snakke sammen over tid, det gir en atmosfære som gjør at man snakker annerledes.

Andrea: Jeg har også tenkt på at langtidsperspektivet gjør noe med atmosfære og tone i gruppa. Man må ikke konkludere og nødvendigvis vise noe som er ferdig. Man har tid til å erfare ting sammen og snakke om det. For meg var det en ganske ny erfaring å samarbeide med en gruppe kunstnere helt i starten av en prosess. Det å bli en stor hjerne sammen, som kvernet gjennom felles erfaringer, der alle hadde sine blikk. Det kom så fint frem i heftene alle skrev og tegnet i første samling ved berghelleren som vi hadde på våren 2022. Noen opplevde stedet trygt, andre truende. Noen så forfall, andre liv. Noen så historie, andre fremtid. Mer nyansert selvfølgelig, men det gjorde det stedet større.

Signe: Det ble en form for metode som utviklet seg, og som har vokst til prosjektet Paviljong Våtmark, både i samarbeidet mellom kunstnerne og delingen mellom oss, men det gir også form til hvordan vi deler med publikum.

Jiska: Men hvordan flyttet Paviljong seg egentlig fra Nøklevann til Østensjøvannet og ble til Paviljong Våtmark?

Signe: Etter det første møtet, altså det radikale, og det felles arbeidet med stadfestinga, ble det en slags konsensus om at vi som gruppe ville arbeide videre sammen. Og så var det noe med det at vi hadde diskusjoner rundt nasjonalparkers koloniale fortid og koloniale problematikker knyttet til vernebestemmelser i for eksempel Sápmi, og at det kjentes feil å skulle lage det nettverket av landområder som våre langtids paviljonger.   

Da jeg fikk atelier på Bakkehavn gård ved Østensjøvannet med Våtmarkssenteret som nærmeste nabo i begynnelsen av 2020, kom ideen med å legge Paviljong til et allerede eksisterende naturreservat. Eller kanskje vi hadde snakket om det allerede? Iallefall ble våtmarka og dets randsoner lokasjon for våre langtidsstudier, og vi mottok støtte fra KOROs ordning for lokalsamfunn og fra Kulturrådet til å etablere Paviljong Våtmark i 2022. Da fikk vi jo deg med, Jiska, som produsent, og etterhvert Hild som skribent.  

Jiska: Ja, den første samlingen jeg var med på, var den i april, der alle delte ideene sine angående steder å jobbe med og vi gjorde felles øvelser, hadde felles måltider og mange samtaler rundt bordet. Også ble det flere forgreninger av deling utover i prosjektet. For eksempel ble både Hild og jeg med i forkant av The Wetland Walkinar, som var en veldig fin form for å dele stedsspesifikke felles erfaringer og tematikkene dere arbeider med, med publikum. Og så var det jo selve presentasjonene av prosjektene i oktober.

Søssa: Det var overraskende mange publikummere med på walkinaret, hvor vi delte de første erfaringene vi som gruppe hadde gjort oss i området, med publikum, og vi fikk hjelp til å åpne det åndelige i landskapet. Selv om vi også hadde begynt på det som gruppe, med skriveoppgava til Andrea.

Andrea: Walkinaret ga så mange fine innspill til stedet. Fra organismene i bekken og spiritualiteten i berget til myrlukt og langtidsaspekter for våtmark.

Signe: Vi hadde jo en diskusjon rundt Paviljong som navn, som en slags humoristisk tilnærming til hvordan kunst tar plass i naturlige omgivelser.

Karoline: Ja, jeg tenker også på paviljongen som noe midlertidig – som kan tas opp og ned og flyttes rundt på. Men ideen om navnet kom kanskje også fra tanken om at det skulle være flere paviljonger på forskjellige steder.

Signe: Kanskje tiden er inne for den siste paragrafen om Våtmarksbiblioteket likevel? Kan vi forfatte den i fellesskap neste gang vi sees?

Våtmarksbiblioteket er utgitt av Paviljong i september 2024 med tilskudd fra Norsk kulturfond og KORO.