Kjære fugler, mine søstre, dere skylder stor takk til Gud som har skapt dere; alltid og overalt bør dere lovsynge ham, for han har gitt dere friheten til å fly hvor dere vil, og han har også gitt dere en dobbel og en tredobbel kledning. Dessuten bevarte han deres opphav i Noas ark, så arten deres ikke skulle gå til grunne i verden. Dere skylder ham likeledes takk for luftens element, som han har skjenket dere. Videre hverken sår eller høster dere, men Gud gir dere mat og elver og kilder til å drikke av. Han gir dere daler og fjell til boliger, og de høye trærne til å bygge rede i. Og siden dere hverken kan sy eller spinne, sørger Gud for klær, både til dere og de små ungene deres. Sannelig elsker Skaperen dere høyt, siden han gjør så mange velgjerninger mot dere. Vokt dere derfor, mine kjære søstre, for utakknemlighetens synd, og vær alltid nøye med å lovsynge Gud.

Markblomsterprekenen, Frans av Assisi

Markblomsterprekenen gjengir Frans av Assisi sin preken til fuglene, som etter sagnet satt helt stille og hørte på hans tale. Frans av Assisi (1182-1226) er helgen for blant annet sosialarbeid, miljøvern og økologer. Akkurat denne scenen er også et av den tidlige renessansekunstens mest kjente motiver, utført av maleren Giotto di Bondone på slutten av 1200-tallet i Basilica di San Francesco i Assisi, Italia. På maleriet ser vi fuglene lytte andektig til den hellige Frans sine formaninger om ydmykhet og enhet med skaperverket. I en moderne økoorientert kontekst kan vi sette spørsmåltegn ved hvem som skal være fuglenes talsperson. Er det særinteresser, lovverk, menneskerettigheter,  eller skal vi la fuglene selv komme til tale? Det synes å være en nøkkel til å forstå JAM PUBLICs performanceprosjekt Fuglepolitikk som ble gjennomført i tre deler over et års tid i Gudbrandsdalen.

JAM PUBLIC er et ekspanderende og omskiftelig kollektiv knyttet til kunstnerparet til Pelle Brage og Julia Bruun, i dette prosjektet utvidet med Ulrik Waarli Grimstad, Thomas Askeland Svendsen, Lone Eivindsdottir og Anna Øihusom. Gjennom et uvanlig omfangsrikt prosjekt jobber JAM PUBLIC med utforskning av temaer som miljø, ressursfordeling og sosiale rom, og stiller samtidig spørsmål om hvilke aspirasjoner og samfunnsoppdrag kunstfeltet innehar, ikke minst der (deler av) samfunnet ikke alltid synes å være helt enig med seg selv om dette oppdraget. Gjennom Det Oppblåsbare Museum, Kunst på Torget, Den Grønne Kunstner, festivalen p*ART*y og diverse kunstkanaler og -videoer av happenings og performanceprosjekter, forener JAM PUBLIC aktivisme, sosiale eksperimenter, merch, karneval, politikk, entreprenørskap og pedagogikk. Det er nærliggende å tenke at JAM PUBLICs materiale i vel så stor grad er deltagere og publikum som samles omkring prosjektene, og at begrepet «offentlige rom» handler om å forestille seg hva samfunnet kan være, heller enn å utgjøre en spesifikk ramme for sosiale handlinger og forventinger.

Det løselig baserte forelegget for Fuglepolitikk var en mangeårig debatt omkring bygging av ny E6 motorvei gjennom Lågendeltaet ved Lillehammer, et våtmarksområde og naturreservat som også er et særlig viktig raste- og beiteområde for et stort antall migrerende fuglearter. Planleggere og naturvernere har stått steilt mot hverandre siden stortingsvedtaket om motorvei ble fattet i 2019. Miljøverndirektoratet avslo først en dispensasjonssøknad for bygging av motorvei i 2022, før Klima- og miljødepartementet et halvt år etter ga direktoratet i oppdrag å endre den opprinnelige forskriften fra 1990 om fredning av Lågendeltaet. I prosjektbeskrivelsen til første del av Fuglepolitikk kalt «Hakkespettsituasjonen», reflekteres det over det faktum at naturreservat og trekkfugler må vike plass for veibygging. Del 2 ble gjennomført som en utendørs teaterforestilling, utviklet sammen med skoleelever fra Sør-Fron barneskule, og stiller spørsmålet om natur alltid må vike for menneskers behov. Tredje og siste del ble gjennomført som et uannonsert gateteater med publikum som deltagere, der JAM PUBLIC oppsøker ulike steder folk samles – kjøpesentra, torg og bysentrum – steder som i all hovedsak forutsetter at folk benytter det eneste tilgjengelige fremkomstmiddelet i distriktet, privatbilen.

Avvikernes historie

«Hakkespettsituasjonen» begynner med at en gruppe hakkespetter fordrives fra skogen grunnet hogst, veibygging og andre utbyggingsprosjekter. De trekker nedover i bygda og helt inn i sentrumskjernen der interaksjonen og potensielle konflikter med samfunnet virker uunngåelige. Disse møtene er inspirert av virkelige hendelser lenger nord i Gudbrandsdalen, i Skjåk der problemet med nærgående hakkespetter ble ansett som så alvorlig at ble gitt fellingstillatelse på den ellers fredede flaggspetten. Mediaoppslag om «hakkespettinvasjon» og «terrorisering» forteller om den lokale stavkirken som hakkes i stykker og fortvilte innbyggere som bevæpner seg. I et innslag på TV2 blir seerne introdusert for skadeomfanget og diverse bevis på flaggspettens ødeleggelser. En skjåkvær får ødelagt låven sin med stadig nye hull og stiller for kamera med dobbeltløpt hagle: «E har kje no tru på no omskoleringskurs for hakkespett, langt mindre forbedringsanstalt». Kirketjeneren i Nordberg kirke forstår heller ikke hvorfor flaggspetten hakker løs på kirka: «Nei, e veit ikkje, det e hobby sikkert», sier han før han kaster rifla opp i sikteposisjon mot en ørn som flyr over han og reporteren.

I dokumentarvideoen «Hakkespettsituasjonen» har disse fryktede og forhatte hakkespettindividene kledd seg i lær og hanekam som «punks» eller «bikers», mens de henger rundt på kjøpesentra, parkeringsplasser og gatelangs på leting etter nytt territorie. Kanskje er det lov å håpe på eget naturreservat? Til tross for enkeltes sympati med hakkespettenes situasjon har de ingen videre suksess med å tilpasse seg disse nye sentrale omgivelsene. Lykken snur i det de treffer noen lokale ungdommer, rånere som også viser seg å ha funnet sammen i et eget miljø og subkultur på siden av det aksepterte. Filmen avsluttes håpefullt med et slags felleskap og sameksistens, der mark og mekking utveksles. Det performative og inkluderende grepet med å trekke publikum inn i fortellingen iscenesetter Fuglepolitikk sin surrealistisk-territorielle tematikk, der vi følger fuglene i deres naive tilnærminger til samfunnet. I det hakkespettenes livsform krysser det menneskeskapte territoriet, får de unngåelig status som avvikere med atypisk og asosial adferd.

Et mye brukt begrep i tidligere tider om ikke-styrbare individer var «løse fugler», gjerne brukt om grupper som omstreifere og tatere, reisende folk som definerte sin kultur, håndverk, sosialitet og språk ut ifra et felles mobilt levesett med båt, hest og vogn, senere med bil og campingvogn. En slik levestil var fremmedartet for mange fastboende, mens det for andre andre var en velprøvd og innarbeidet sameksistens og utveksling mellom ulike kulturer som kunne tilby et variert mangfold av tjenester og håndverkerarbeid. Det engelske begrepet «tinkering» betegner en særegen kreativ form for problemløsning, en prøve-og-feile-strategi der nysgjerrighet, særegenhet og oppfinnsomhet oppvurderes i forhold til standardisering og ensretting, og kommer av kallenavnet tinkers på irske reisende. Særlig metallarbeid, hestehandel, håndverksprodukter, reparasjoner og vedlikeholdsarbeid var noe de reisende utførte for andre, i bytte mot tjenester, penger eller mat. Skottene mellom å leve som fastboende eller reisende var på ingen måte tette, men statlig iverksatte tiltak medførte for de reisende en bosettingspolitikk som etter hvert ble synonymt med tvang og menneskerettslige overgrep.

Den politiske kapasiteten til å regulere, overvåke og kontrollere befolkingen fikk med utformingen av det moderne statsapparatet de nødvendige maktmidlene til å endre på slike miljøtilpassede kulturer. Selv om forfølgelser og pogromlignende tiltak mot reisende også kunne oppstå spontant i tidligere tider, fikk den systematiske og teknokratiske evnen til å forfølge de reisendes kultur og levemåte en helt annen karakter enn tidligere tiders mer sporadiske «fantejakter». Ikke minst ble grunnleggende deler av den moderne statens styringskarakter fullt utviklet og formet via inngripende tiltak innen helse-, familie- og bosettingspolitikk. Sanksjonering av kultur og språk, eugenikk eller såkalt «rasehygieniske tiltak», inndragelse av transportmidler og statistisk registrering av «asosiale elementer» ga statlige insentiver til å definere avvikere i stor skala. I samme kategori av kulturelt «mistilpassede» havnet også kriminelle, sykelige og gale.

Grensedragningene mellom avvik og normalitet var avgjørende steg i en styringsutvikling som skulle rydde opp i en «uren» natur, anført av vitenskapelig vage men sosialt bastante teorier om folkehelse og arvelære. Michel Foucault kaller denne fremvoksende styringskunsten for bio-politikk fordi den spesialiserte seg på å regulere og overvåke befolkningen og samtidig få den til å føle seg beskyttet og delaktig i teknokratiske styringsformer. En stadig mer fremtredende idé om normalitet etableres med henblikk på å regulere naturlige tilbøyeligheter og avvik. Samfunnsøkonomiske og effektiviserende tiltak overfor befolkningen medførte en tilsynelatende uunngåelig bekjempelse av reisende som gruppe og kultur, en utvikling som både er sammenlignbar og overførbar til dagens industrielt og økonomisk motiverte tap av frittlevende arter og natur.

Normal natur

Foucault sine tanker om bio-politikk som styringsverktøy overfor befolkningen er ikke lenger like dekkende for å beskrive utviklingen av mer nyliberale styringsformer, men desto mer aktuell i rammen av en slags zoo-politikk, der staten ser seg nødt til å styre og regulere natur og miljø på en måte som ligner befolkningspolitikken. Tilfellet Lågendeltaet viser at økonomiske beregningsmodeller brukes for å forsvare nedbygging av vernet natur, dersom den samfunnsøkonomiske gevinsten tilsier det. Spørsmålet er da hvordan naturverdi lar seg oversette til samfunnsøkonomiske regnemåter? Kan natur gjennomgå verditap som følge av finansielle fluktuasjoner? Har vi et inflasjonsmål for natur? Skal folkehelse være en måte å beregne verdien av natur på? Som i bio-politikken defineres den viltlevende naturen i form av populasjoner, individer, bærekraftige stammer, sykdommer og adferd. Blant annet synes grensen mellom mennesker og fugler å være stadig mer porøs, som sommeren 2023 da nyhetsbildet var dominert av artikler og bilder av frivillige i fullt verneutstyr som samlet opp titusener av døde måkefugler i Nord-Norge grunnet fugleinfluensa. Potensiell spredning av smitte gjør fuglene til en samfunnstrussel dersom kontakten mellom mennesker, fugler og andre arter blir for tett og mobiliteten for stor.

Et naturreservat er omtrent det motsatte av et offentlig rom, altså et sted der det helst skal være et minimum av menneskelig aktivitet. Hva ville skjedd dersom fuglene i et fuglereservat fattet beslutning om å felle menneskeindivider, enten for å skaffe seg føde eller for å slå tilbake inntrengere? En slik situasjon oppstod nylig da en kongeørn angrep 6 mennesker på 6 ulike steder i løpet av en uke i Midt-Norge. Etter at ørnen hadde angrepet en ett år gammel jente ble det gitt fellingstillatelse, men siden kongeørner så og si aldri angriper mennesker kunne ekspert Alv Ottar Folkestad i organisasjonen Birdlife fortelle til NRK at den skutte årsungen (en ørn som er født samme vår) kan ha blitt overlatt til seg selv dersom foreldrene omkommer og slutter å mate barna. Dermed «har du et individ som det har rabla for» mente Folkestad. Ingen forutgående provokasjoner kunne forklare adferden, men NRKs lesere kunne fråtse i fantastiske historier om mødre som tok kvelertak på den angripende ørnen og kjærestepar som sammen nedkjempet ørnen til den trakk seg unna. Kongeørnens avvikende adferd står likevel uforklart igjen, og det spekuleres i om ørnens nærgåenhet skyldes tilknytning til mennesker, altså en fugl som har flyktet fra fangenskap og på grunn av sin unge alder betrakter mennesker som omsorgspersoner.

En slags identifikasjon på tvers av arter, lik den vi kan lese ut av helgenfortellingen om Frans av Assisi, kan vi også kan lese ut av teaterforestillingen JAM PUBLIC laget for det utendørs visningsrommet Okulus ved Harpefoss kunstarena. Forestillingen som ble til i samarbeid med Sør-Fron barneskule var basert på det opprinnelige forelegget og spørsmålet om naturen alltid må vike for mennesker, der elevene bidro gjennom samtaler og debatt, utvikling av kostymer, rekvisitter og egne roller i en uke lang workshop. I forestillingen kunne publikum oppleve en rekke karakterer og representanter for samfunnet i ulike ærender i skogen, og som med komisk og ignorant fremferd fremprovoserer en type ikke-kontakt og fravær av identifikasjon med fuglene som lever i skogen. Når turister, veiutbyggere og en kirkens representant får sitt ublide møte med fuglene, skyldes det at disse karakterene åpenbart går for langt i å projisere sine egennyttige motiver på naturen, uten anerkjennelse for premisset om naturens egenverdi. Forestillingen ender med at fuglene jager inntrengerne ut av skogen og tar territoriet tilbake. En slags anti-Markblomsterpreken kunne man kalle det, der felleskapet i skaperverket er erstattet med høylytte markeringsbehov fra ulike sektorer og interessenter som kun har til felles at de på ulike måter forårsaker konfrontasjon, invasjon og bemektigelse av natur til egne formål.

Et ek-sentrisk politisk subjekt

Politikk er kanskje kunsten å styre, men baserer seg på hybride former for kunnskap, moral, økonomi og vitenskap. Økologiske og klimatiske spørsmål er gjenstand for bio-politikk gjennom begreper som «bestandsmål», «populasjoner» og «forvaltning», men også gjennom begreper som «vern» og «habitat». Samtidig er prinsippet om demokratisk representasjon forbeholdt de av befolkningen med stemmerett, noe som innebærer at de styrende gis rett til også å representere arter og miljøer på vegne av artene selv. Vi mangler altså en forestilling om andre levende vesener som politiske subjekter, og må foruten faktakunnskap ta i bruk identifikasjon og forestillingsevne for å skape en levende relasjon til natur. Forskning og kunnskap om naturen kan veilede oss med objektive styringsmål men reduserer samtidig andre arter til «ting». Gjennom estetikken og etikken tilstrebes en identifikasjon med natur der også denne subjektiviteten har egenverdi, og åpner for prosesser der tvil og tro supplerer det representative demokratiet og styringskunsten. Dette spranget i erkjennelse finnes i det engelske begrepet «leap of faith», som er vanskelig å oversette til norsk men lar seg sammenligne det mer nedjusterte «å ta til seg en overbevisning».

En annen implikasjon av å trekke andre livsformer inn i bio-politikken er at det viltlevende livet ikke lar seg disiplinere på samme måte som befolkningen og derfor må reguleres på andre måter, først fremst gjennom å «ta ut individer» eller ved å frede arter i avgrensede perioder. Bio-politikkens egentlige mål er ikke å bemektige seg en «rett» over individet, men å bevare et politisk definert bestandsmål og en «sunn» populasjon. Dermed stilles styringskunsten overfor det utbredte dilemmaet med naturlige «systemer» og en økologi som lider under et effektivisert og optimalisert produksjonsmål. Spørsmålet om selvbevaring, selvopprettholdelse og bærekraft knytter oss så tett med andre livsformer at samfunnet blir tvunget til å ta denne sameksistensen innover seg. Eller sagt på en annen måte: hvordan identifiserer vi oss med og forestiller oss at andre levende vesener ville handlet som politiske subjekter? Eller om vi vender tilbake til det innledende spørsmålet, finnes det en måte å forestille seg fugler som representerer seg selv politisk, heller enn en politikk for fugler?

I siste del av prosjektet Fuglepolitikk er det torgteateret som form og handlingsrom som er rammen. Forestillingen spilles som teater, men i et hyperreelt forbrukermiljø med kjøpesentra og bytorg der publikum også inndras i forestillingen. Forskjellen mellom skuespillere og publikum finnes selvsagt, men teateret fremstilles som en øvelse til en annen forestilling, og foregår dermed i realtid og med gatemiljøet som realplan der publikum inkluderes og gjøres til deltakere i en gratis «prøveforestilling» (den proklamerte premieren er selvsagt svinedyr).  Å plassere «alt» på samme scene innebærer også at politiske forskjeller utlignes, det som skiller de styrende og de styrte, eksperter og lekfolk, mennesker og andre livsformer inngår i en mer ubestemt og improvisert relasjon til hverandre. Posisjoner, midler og teknikker for å styre samfunnet kan i denne tilmålte sceniske tiden og rommet både avkles sine maktforhold og tildeles nye potensialer. Grunntematikken og motivene fra de to første delene av Fuglepolitikk, spørsmålet om naturen alltid må vike for mennesker, blir en tematikk publikum selv kontemplerer over og blir medspillere i.

Et prosjekt som i denne grad inviterer til kollektiv lek og samskaping har selvsagt en ambisjon om at publikumsinkluderingen på en eller annen måte også har et politisk potensial. Hvordan kan teater og kunst som identifiserer seg med naturen og samfunnets «løse fugler» faktisk bidra til å utfordre den politiske sfærens mange kryssende hensyn og verdier? Og i hvilken grad kan humor påvirke og destabilisere en politikk som utøver makt av over territorier og populasjoner? Min påstand er at Fuglepolitikk ikke bare tilbyr et pusterom i det offentlige rommet til å leke, tvile og forestille oss andre liv og meninger, men inspirerer til en politisk subjektivitet som erfarer kultur, liv og samfunn i lys av et annet og nødvendig utviklingsspor.