Identitet og det endrede lokalsamfunn
Hans-Jørgen Wallin Weihe
Publisert i boken Overhopp utgitt på Fakir forlag, 2023, om Egil Martin Kurdøl og Marit Arnekleiv sitt prosjekt med samme tittel.
Denne teksten beskriver endringene i økonomi og infrastruktur i to mindre norske kommuner for deretter å reflektere over hvordan disse endringene kan formidles ved hjelp av to kunstneriske prosjekter. Hovedfokus er på det kunstneriske prosjektet «Overhopp» i Etnedal. De to lokalsamfunnene er innlandskommunen Etnedal og kystkommunen Solund. Begge kommunene har en blandet økonomi. Deler av den er knyttet til tradisjonelle aktiviteter. I Etnedal jordbruk og skogbruk. I Solund jordbruk og fiske. I vår tid er begge kommuner knyttet inn i en moderne digital økonomi, håndverk, arbeid innen ulike yrker og turisme. En tidligere mer teoretisk artikkel basert på det samme prosjektet ble publisert i 2021 (Weihe, 2021). Den kunstneriske formidlingen er viktig for å skape diskusjon og politisk engasjement ikke kun i de to lokalsamfunnene, men også i hele landet og internasjonalt.
Innledning
Både Etnedal og Solund kommune har hatt store endringer der det som var ryggraden i den lokale økonomien har fått minsket betydning. De tradisjonelle næringene er fremdeles der, men sysselsetter nå et lite antall. De fleste har sin økonomi knyttet til andre næringer, til offentlig virksomhet eller den moderne velferdsstaten. Det siste inkluderer både pensjoner og velferdsstatens tjenester. Hjemmehjelp, tjenester til eldre og helsevesen er eksempler på arbeidsplasser innen velferdsstaten. Mange fortsetter imidlertid å identifisere seg med tradisjonelle næringer selv om disse har mistet sin økonomiske betydning. Det virker som også dette er tilfelle for mange innflyttere som selv kan ha en helt annen bakgrunn og i noen tilfelle også kommer fra andre land.
Lokale tradisjoner slik som bærekraftig fiske, landbruk og skogbruk er knyttet til viktige verdier og etikk (Shafer-Landau, 2010; Moore, 1903). Det å ha et liv og bo lokalt betyr at mennesker har et langtidsperspektiv på bruk av lokale ressurser. Det blir viktig både for den enkelte og lokalsamfunnet å vedlikeholde ressurser på en bærekraftig måte. Klima endringer, miljøproblemer og materialistiske verdier gjør at vi vi møte en destruktiv fremtid dersom vi ikke bevarer slike verdier. Dersom vi skal forholde oss til utfordringen med de sammensatte endringene vi står overfor trenger vi både å forholde oss til vår historiske fortid og hva som ligger foran oss. Vi vet at vitenskapelige analyser av beskrivende data har hatt begrenset suksess i å skape de endinger vi trenger for å møte fremtiden. Kunstnere skaper dimensjoner av emosjonell kommunikasjon som gir grunnlag for spørsmål og skaper diskusjoner på tvers av kulturelle grenser og alder. Forskeres beskrivelser og analyser gir andre dimensjoner. Kunst og vitenskap koblet sammen kan gi grunnlag for handling og engasjement.
Menneskene i de to lokalsamfunnene
De som bor i de to lokalsamfunnene, er liten del av de som forbinder seg med dem. Både Etnedal og Solund er samfunn som blir brukt som fritidsområder for langt flere enn de som er fastboende. Antallet fastboende har gått ned og det er langt større mulighet for å pendle enn tidligere. I 2021 var det bosatt 1960 mennesker i Etnedal mens det i 2021 var 1252 innbyggere. Begge kommunene har blitt sentralisert. Antallet skoler har blitt redusert fra 13 til en sentralisert, antallet lokale butikker fra 13 til to (SSB, 2021).
Nedgangen er enda mer dramatisk i Solund. I 2021 hadde Solund 771 innbyggere, mens det i 1969 var 1695 (SSB, 2021). Antallet skoler fra 15 i 1962 til en sentralisert (Lokalhistoriewiki, 2021) og antallet lokale butikker fra 9 til to (Allkunne, 2021). Veier, broer og kommunikasjoner har endret seg dramatisk i de to lokalsamfunnene. Isolund har de fleste lokalsamfunn blitt forbundet med veier. Før 1960 var det båt som ble brukt og få hadde telefon. Selv om Etnedal hadde veier tidligere har standarden på den økt. Nesten alle familier i begge lokalsamfunnene har fått bil og ofte flere biler. I 1960 var bil en luksus og mange familier hadde ikke bil. Biler, telefon og digital kommunikasjon gir kontaktmuligheter med andre. Utviklingen betyr også at mange utenfor lokalsamfunnene har gode muligheter til å reise til dem. I Etnedal arbeider en stor del av lokalbefolkningen utenfor egen kommune (Etnedal bilruter, 2020). I Solund er dagpendling langt vanskeligere. Øysamfunnet er forbundet med andre steder med en tidkrevende fergeforbindelse eller med hurtigbåt. Her er pendlingen i større grad for et mindre antall som arbeider i skift på skip eller i oljesektoren.
Begge kommunene er i blitt feriested for et økende antall mennesker. Noen har familietilknytning til kommunene, men mange har ingen slik forbindelse. Flere av dem har hus eller hytter i kommunene. Mange av dem som flytter ut beholder sine eiendommer og bruker dem som fritidssteder (Farstad, Rye and Almås, 2008; SSB, 2020 25/3). Selv de som er født andre steder understreker sin tilknytning til lokalsamfunnet. Mange understreker at de har en identitet som er knyttet til bygda, til skogene, fjellet og dalen i Etnedal og til øysamfunnet Solund. Videre understreker mange viktigheten av å høste fra naturen og å fortsette med slike aktiviteter selv om de ikke lengre har noen økonomisk betydning. Godt betalte oljearbeidere, håndverkere og andre fagfolk fortsetter å plukke bær, fiske og lage sin egen ved. Det hadde ikke vært noe problem å betale for slike tjenester, men det er i manges øyner ikke akseptabelt dersom man selv er i stand til å utføre oppgavene. Det er simpelthen slik man skal oppføre seg. Det som er bra er å bruke naturen på en bærekraftig og tradisjonell måte. Verdiene ser ut til å bli adoptert selv av dem som ikke har noen familieforbindelse til lokalsamfunnene.
Sosiologen C. Wright Mills påpeker at hverken livet til et enkelt menneske eller samfunnet kan bli forstått uten at man forstår begge deler (Mills, 1977:9). Hva vi kan kalle «rotfestet identitet» forbinder seg med fortiden og ofte et annet geografisk sted enn der et menneske har sin adresse. Befolkningen som identifiserer seg med de to lokalsamfunnene er langt større enn de som har den som sin juridiske adresse.
Gjennomsnittsalderen i begge samfunn har øket og blant de som lever i de to samfunnene er det mange unge i familier som kommer fra andre steder. I øykommunen Solund hadde syv av fjorten barn I første klasse bakgrunn fra et annet land (BT, 2014, 9/5). Blant barna var det mange som kom fra familier som hadde et annet språk enn norsk. Begge kommunene understreker viktigheten av å kunne gi tjenester til barn fra minoritetsspråklige familier (Etnedal, 2017; Solund, 2021). Det er ikke unikt for disse kommune skoler i hele landet er i økende grad multikulturelle (Haugen, 2000). En stor utfordring for fremtiden er hvordan nye generasjoner som vokser opp i lokalsamfunn vil forholde seg til lokalsamfunnets verdier, historiske utvikling og aller mest viktig fremtiden
Forskjeller og likheter
Begge kommunene har en stor andel som lever av pensjoner. Det gjelder også mange av dem som bruker kommunene som feriested. De som pendler fra Etnedal arbeider i ulike yrker, men en stor del er snekkere og bygningsarbeidere. Skolegang etter 9 klasse krever at man reiser ut av kommunen, men det er mulig å dagpendle frem og tilbake til videregående skole i nabokommunene.
Øysamfunnet Solund er Norges vestligste kommune med tradisjoner knyttet til fiske, sjøfart og småskala jordbruk. Tradisjonene knytter kommunen mot vest og nært Skottland og Shetland. Mange uttrykker en mer atlantisk enn norsk identitet. Etter krigen har kommunen gjennomgått en dramatisk, endring med veier og broer som har knyttet lokalsamfunnet sammen. Transport går nå i stor grad på vei og ikke som tidligere med båt. Transporten ut av samfunnet foregår med kar og ferge eller med hurtigbåt til storbyen Bergen eller kystsamfunnene lengre nord. Pendling ut av kommunen er i stor grad preget av flere dager i strekk bort fra hjemmet. Fiske er fremdeles viktig, og oljeindustrien har blitt en viktig arbeidsplass. Arbeid i oljesektoren, enten på platformer eller forsyningsfartøy betyr uker i sammenheng borte. Fiskeoppdrett har kommet fra 1980 årene og blitt viktig. Fiske har endret seg fra småskala fisk med mindre båter til større fartøy. En stor del av de unge velger etter videregående skole å bosette seg utenfor kommunen. Videregående skole må tas utenfor kommunen og betyr for de fleste at man bo bort hele skoleuken. Det er mulighet for båt til en videregående skole, men det er et begrenset tilbud.
Identitet og verdier hos en befolkning i endring i møte med fremtiden
Det som Karl Polanyi og Eric Hobsbawm kunne ha karakterisert som en «katastrofen med forflytning av mennesker» (Elliot, 2010 and Polanyi, 1945) hendte i virkeligheten ikke i de to samfunnene. Det som skjedde var en gradvis forflytning, men menneskene beholdt sine bånd til lokalsamfunnet, mange beholdt også en tilstedeværelse ved å ha en hytte, bolig eller familiegården og når mulig. Det var heller ikke en stor transformasjon (Polanyi, 1945), men snarere en bevegelse av mennesker som fortsatt med mange av de samme aktivitetene som tidligere, men endret dem fra å være arbeid til å bli fritidsaktiviteter og so var stolte av å ha en identitet som var forbundet med lokalsamfunnet.
Grunnleggeren av metodist kirken John Wesley (1703 – 1791) mente at mennesker skulle «gjøre alt det gode de kunne, på alle måter de var i stand til, på alle steder de var, til alle mennesker og så lenge de kunne» (Shafer-Landau, 2010: 119). Sagt med litt andre ord sa den engelske filosofen G. E. Moore (1873 – 1958) at det som er bra er det som skaper det mest gode (Moore, 1903). Men, det å definere hva som det gode bygger på hva mennesker identifiserer med. Det å forstå hva mennesker tror på betyr at vi må forstå konteksten de lever under, utfordringer og problemer de møter og de målsetninger de har i forhold til hva de tror på (Harris, 1971).
Den lokale tilknytningen
Innflyttere til Etnedal bosetter seg ofte i kommunen fordi det er billig å bo der, noen også fordi de er tiltrukket av naturen og bygda og fordi det for de yrkesaktive er mulig å pendle ut av kommunen til arbeid. Noen få får også arbeid i kommunale tjenester. I Solund er det ikke mulig å pendle ut av kommunen på daglig basis. På samme måte som i Etnedal kommer noen på grunn av naturen og arbeid i kommunal sektor. I Solund er det ikke mulig å dapendle ut av kommunen. På samme måte som i Etnedal kommer noen på grunn av naturen og lokalsamfunnet og en del får arbeid innen offentlig sektor. Andre kommer på grunn av arbeid innen fiskeoppdrett, skipsbygging og vedlikehold av skip g lokale bedrifter som det grekerne som driver det lokale hotellet. I begge kommuner har det blitt bosatt flyktninger og noen av dem velger å bosette seg fast med sine familier. I Solund ligger på det nasjonale gjennomsnittet 14,8 % mens det er 7,7 % i Etnedal. I Solund var 79,6 % av immigrantene sysselsatt, mens tallene for Etnedal var 51,1 %. Det nasjonale gjennomsnittet samme år var 63,3 % (IMDi, 2021). Hva slags forhold de som kommer utenfra har til de tradisjonelle verdiene i lokalsamfunnene er et viktig spørsmål. Det å bo i et lokalsamfunn betyr ikke nødvendigvis at man identifiseres seg med det og følger det som oppfattes som av felles interesse (Olson, 1971). I begge lokalsamfunnene er både kommunen og skolen aktive for å formidle lokalsamfunnenes tradisjoner og for å invitere til deltakelse i lokale aktiviteter. Det er vanskelig å vurdere hvor vellykket det er å få dem som kommer til kommunene til å identifisere seg med dets verdier. Men, et forbausende antall av dem jeg har snakket med forteller at de har en sterk tilknytning til lokalsamfunnets kultur.
I begge samfunnene er det politisk kamp for å bevare lokale normer i møte med et storsamfunn som krever at man følger normer og lover fra storsamfunnet (Langford, Rodriguez-Garavito and Rossi, 2017). Det finnes neppe noe samfunn som er uten forbindelser og impulser fra utsiden. Lokalkulturen utvikler seg etter som det kommer nye teknikker, kunnskap, tradisjoner, teknologi, dyr, frø utenfra. Slik påvirkning og utveksling kan være til nytte for lokalsamfunnet, men det kan også føre til at lokale tradisjoner forsvinner og at man mister verdifull kunnskap og tradisjoner.
Skolesystemet har historisk utfordret lokal kunnskap formidlet nasjonale verdier og prioriteringer (Aasen and Telhaug, 1992). Utvikling av skoler so arenaer for et multikulturelt fellesskap av barn kan stå i fare å skape en øket distanse til det lokale (Haugen, 2000).
Samhandlingen med landskapet og en kunstnerisk tilnærming til diskurs
Når man oppholder seg i et landskap, må man samhandle med sine omgivelser. Tilsynelatende kan vi isolere oss elv fra landskapet og trekke oss tilbake til en digital verden eller det som er innenfor vår menneskelig konstruerte levesfære og arbeids sted. Men, vi vi alltid i noen grad forholde oss til våre omgivelser og det kan skape sterke bånd som bevares selv om forflytter oss til et annet sted. Det som kalles «soundscapes» eller «lydlandskap» er estetikk i vid forståelse av ordet – det er kun forståelig gjennom sansene (Rudi, 2010:176). Alle relasjoner ti det lokale vi Ha en sensorisk dimensjon som er avgjørende for identitet. Det å være i et landskap gjør at vi ikke kan unngå den sanselige dimensjonen.
Prosjektet «Overhopp» og i Solund et lokalt kunstprosjekt som er knyttet til lokale stedsnavn fra et marint miljø er to svært ulike prosjekt. Det siste bruker film og dokumenterer muntlig historie knyttet til fiske. I «Overhopp» er fokuset en stengt lokal butikk “Møllers landhandel” (Arnekleiv 2021, Kurdøl, 2021).
Det digitale
De digitale mulighetene for kommunikasjon gjør at mange av dem som kommer til lokalsamfunnene kan bevare kontakten med sitt opprinnelsessted. På samme måten kan mange av dem som reiser ut fra lokalsamfunnene bevare sin kontakt med sitt opprinnelsessted. Slike forbindelser kan være en viktig del av en persons identitet. Selv om kommunikasjonen er digital kan den sette i stand til å forbinde den enkelte med praksis og verdier som er rotfestet tilbake i tid. Historielaget i Etnedal eller sogelaget iSsolund er aktive i begge lokalsamfunn og bruker aktivt nettsider og digital kommunikasjon (Etnedal Historielag, 2020; Solund Sogelag 2021). En viktig del både for kommunene og historielaget/sogelaget er å skape en kontakt med verdier og praksis i de to kommunene (Etnedal kommune 2021; Solund kommune 2021).
Selv om digital kommunikasjon øker muligheten for kommunikasjon og kontakt er det begrensninger spesielt i forhold til kultur arv og ferdigheter som kun kan bli utviklet gjennom kontakt med land, hav og håndverk (Falk and Weihe, 2009). Den viktigste delen av den digitale kontakten er antagelig på det individuelle plan. Det er her kontaktene med mennesker som har et nært forhold til er. Nye digitale muligheter med nettbaserte kameraer gjør det også mulig å følge med på skiftninger i naturen selv om man er et helt annet sted.
Entreprenørskap
Tilpasningen til en endret verden med moderne kommunikasjoner, markeder og muligheter er en situasjon som medfører store belastninger og så vel som muligheter. En viktig del av tilpasningen er bruken av kunnskap i et samfunn (Hayek, 1972 and Swedberg, 2000). Bruken av tradisjoner og lokalt rotfestet, eller forankrede kunnskap samtidig som man griper samtidige muligheter er spesielt viktige. Turisme, som er viktig i begge lokalsamfunn trenger å forholde seg til lokale tradisjoner og naturgitte forhold. I Solund er akvakultur og fiske stor betydning økonomisk og for å gi arbeidsplasser. Begge deler er basert på lokale tradisjoner og kunnskap. Akvakultur i form av lakseoppdrett er nytt, men forankret i lokale tradisjoner og kunnskap om hav og markeder. Før lakseoppdrett hadde kommunen oppdrett av østers og fisk som ble foret i steng.
I Etnedal forholder både jordbruk og skogbruk seg til tradisjonell kunnskap så vel som et landskap og klimatiske forhold. I begge samfunn er det et øket antall mennesker som bor lokalt, men som arbeider i et digitalt landskap som gir mulighet for en større variasjon av entreprenørskap. Noe av det vil vise seg å være bærekraftig og noe ikke. Det som er bærekraftig vil ha potensiale for en langsiktig tilpasning til en endret verden ved å bruke lokalt rotfestet eller forankret kunnskap.
Solidariteten og fellesskapsfølelsen er en fundamental verdi i begge lokalsamfunnene. Den inkluderer på sitt beste, respekt for det lokale så vel som for impulser utenfra. Som sosiale forskere påpeker er opplevelsen av å være inkludert i et fellesskap avgjørende for samhold og derfor for all menneskelig virksomhet i et samfunn (Brekke, Høstaker and Sirnes, 2003). Hva som ligger foran oss, er alltid ukjent. Allikevel må vi planlegge for å tilpasse oss nye forhold med teknologiske endring, miljøendringer og endrede forhold mellom mennesker og samfunn (Eriksen, Newth, Ringen and Smith, 2002). Allikevel er det et udiskutabelt faktum at vi alltid må forholde oss til naturen for å overleve både lokalt og globalt(Falk and Weihe, 2009).
Filosofen og sosiologen Jürgen Habermas argumenterer for at vi må bevare muligheten for lokale meninger og initiativer i møtet med dominerende statlige og private strukturer (Habermas, 1999 and 1971). Viktigheten for oss alle med Etnedal og Solund er de sterkt rotfestede eller forankrede tradisjoner, evnen til å tilpasse seg endrede naturbaserte forhold så vel som å forholde seg til og bruke moderne teknologi og impulser fra utsiden. Den økede sammensatte befolkningen gjør at skoler og arbeidsplasser må forholde seg til en større sammensatthet. Det er klare forskjeller mellom de to samfunnene. I Solund er det vanskelig og dyrt å pendle på dagbasis. I Etnedal er det mulig å pendle på dagbasis for handel, arbeid og alt mulig annet. De som bosetter seg i Solund er til stor del fast i kommunen, mens de som bor i Etnedal i mindre grad trenger å forholde seg til lokalsamfunnet. Tilsynelatende kan det derfor se ut som det er lettere å vedlikeholde lokale tradisjoner i øysamfunnet Solund. Digital pendling kan minske den forskjellen.
For Solund er en hovedutfordring kravet om utdanning etter niende klasse. Tidligere ble man i hovedsak opplært på arbeidsplassen enten det var innen handel, fiske, jordbruk, kommunalt arbeid eller sjøfart. Unntakene var utdanning til spesielle jobber, slik som lege, sykepleier, prest og elektriker og krav om sertifikater slik som innen skipsfart. I dag må de fleste unge bo utenfor kommunen når de tar videregående skole eller utdanning etter dette. Det er mulig å dagpendle med båt til en videregående skole, men skoletilbudet er ganske begrenset. I Etnedal er det mulig å bli og pendle for å ta utdanning. Forskjellen er viktig spesielt fordi dette er årene mange møter sine fremtidige partnere og dermed lett beslutter seg for å bosette seg utenfor kommunen.
Begge kommunene deler utfordringen med å bli hørt utenfor. At begge kommunene er så forskjellige fra storsamfunnet kan være en fordel. Det svært forskjellige øysamfunnet Solund blir anerkjent som unikt på en annen måte enn Etnedal som kun er en kort biltur fra større befolkningssentra. Tilgjengeligheten på fjell, skog i dalkommunen er allikevel unikt og spesielt både med naturen og de tradisjoner som er knyttet til bruk og sameksistens med naturen.
Vi trenger å spørre oss selv om hvilke stemmer vi ignorerer? og hvilke fakta vi tar hensyn til? (Smith, Booth and Zalewski, 2002). De to spørsmålene bør besvares ved å ta bærekraft og immateriell kulturarv i betraktning. Det er ikke bare et spørsmål om å anerkjenne en felles verdensborgerskap, men også å anerkjenne hva som er lokalt forankret og hva som er bærekraftige lokal praksis(James, 1995; Falk and Weihe, 2009).
Kunstprosjektene utvikler oppmerksomhet utenfor lokalsamfunnet so vel som lokal diskusjon. “Overhopp” bruker kunstneriske virkemidler som kan synes merkelige og vanskelig å forstå slik som en varmtluftsballong som er forankret i den lokale landhandleren så vel som dekorasjon med tidstypisk tapet fra når butikken ble bygget på utsiden. Det er fotografisk prosjekt som også dokumenterer hvordan tapeten på utsiden blir ødelagt eller preget av endrede værforhold fra høst til vår.
Kunsprosjektet i Solund dokumenterer og registrerer muntlig historie. Det er lett å forstå og verdsette, mens «Overhopp» relaterer til drama med endringer og bruk av kunst for å starte diskurs. Dramaet og scenen til dramaturgien er den lokale Møllers landhandel. Historien er fortalt ut fra den lokale landhandel, den siste kjøpmannen, kunder og inspirerte av tradisjonene i mikrohistorie(Kjelland, Krøvel, Teige and Kaveh 2020).
Møllers landhandel I Etnedal
Det er endel historisk dokumentasjon om landhandler i Etnedals regionen. Før moderne veier og motorisert transport var avstandene i kommunen store og det var tidkrevende å reise. I 1975 hadde Tiedemanns tobakksfabrikk, som var en av Norges største tobakksfabrikker, en fotokonkurranse. Blant de innsendte fotografiene var et bilde av den gamle Møllers landhandel i Steinset bygda i Nord Etnedal. Selv i 1975 var det som et glimt tilbake til en fortid som kun eksisterte på små steder i lokalsamfunn på landsbygda. Butikken lå like ved kirken. Det var sentrum i lokalsamfunnet med en butikk, en kirke og en kirkegård. Kirken i Nord-Etnedal er fra 1866. Det var et stort løft for lokalsamfunnet å bygge en kirke. Inntil 1894 var kirken endel av Nord Aurdal menighet, men etter dette ble den en del av Etnedal menighet. Kirken fikk navn etter den Ton eller Thon familien som avsto marken som kirken ble bygget på og kirkegården ble anlagt på. Thon familien var viktig i kommunen. Fra 17 desember 1901 til 17 desember 1904 var Erik Thon ordfører i kommunen (Hvattum 1989: 118). Thon familien var gårdbrukere og skogbrukere og ga det økonomiske fundamentet for å starte butikken.
Over inngangsdøren på landhandlen var det et reklameskilt for Tiedemanns tobakksfabrikk. I 2008 stengte Tidemann den norske produksjonen etter 250 år med drift. Bedriftens museum Tidemanns reklame og tobakksmuseum ga sine samlinger til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Samlingene er nå digitalisert og tilgjengelig I det som heter Digitalt Museum (Digitalt Museum, 1975).
Fire år etter fotokonkurransen stengte den gamle butikken. Handelen ble flyttet til en nybygd butikk noen hundre meter lengre nord. Den nye plasseringen var i midten av et skogkledd område ved veien og inkluderte en stor parkeringsplass. Det var lengre fra kirken og gravplassen, men tilpasset kunder som kom med bil. Den gamle butikken hadde ingen parkeringsplass.
Kjøpmannen brukte standardplaner fra Norsk Kjøpmannsinstitutt som ble godkjent i Etnedal bygningsråd den 19 juni 1978 (Etnedal kommune bygningsrådet, 1978, 19/6). Den nye butikken var 62 kvadratmeter og åpnet året etter. Den inkluderte kjølerom, lager, rom for ansatte og et toalett. Den var helt etter tidens standarder og en moderne butikk. Lignende butikker ble bygget over hele landet. Det var de små kjøpmenns organisasjons forsøk på å møte den nye tids utfordringer.
Kjøpmannen Kjell Møller var født i 1924 og aktiv til sin død i 1990. Hustruen Nora Møller var født i 1934 og fortsatte handelsvirksomheten. Butikken fortsatte driften til årsskiftet 1998 – 1999 – etter julehandelen ble butikken stengt . Den siste tiden var det en annen sambygding Jan Hagaseth som drev butikken. Etter at butikken ble stengt ble den brukt som møtelokale og for øvelser av et lokalt band.
I årene 1960 – 1963 ble kirken renovert. Det ble bygget et bårerom og et rom for de som skulle døpes og konfirmeres. Det var en stor markering hundre år etter at kirken ble bygget, i 1975 ble kirkegården utvidet og i 1986 var det en ny renovering av kirken (Aars 1990). Parkeringsplassene ble kirken var nå blitt viktig. Kirkebesøkene ankom med bil både til butikken og kirken.
Dersom vi gå tilbake til starten på butikkdriften var den første kjøpmannen Knut Smedsrud rundt 1865, Knut og Erik Hagaseth i fem eller seks år etter 1900, Olav Fingerli fra 1908 – 1909 og Johan Bergsbakken til slutten av 1930 årene(Hvattum 1989: 347). Under krigen og frem til 1948 drev jens Jøranli butikken , så tok Anton og Magna Myrvoll over frem til nora og Kjell Møller startet i 1964 (Hvattum 1989: 348). Det var fra det tidspunktet at butikken fikk navnet Møllers landhandel. Kvinnenavnene dukker opp som butikkdrivere etter krigen. Før krigen hører vi ikke om kvinner, men de var ganske sikkert delaktige i driften helt fra starten.
Kjell og Nora Møller drev butikken i en tid med stor velstandsøkning og store endringer. I 1964 ekspanderte den norske økonomien og velferdsstaten var under rask utvikling. Skogbruk og jordbruk ble mekanisert. Sesongarbeid i skogbruk og tømmerfløting forsvant. Offentlige tjenester ble sentralisert og ekspanderte. Lokalskolen i Nord-Etnedal ble stengt. Kjøleskap, kjøkkenmaskiner og øket tilgjengelighet på ferdiglaget mat ble en del av husholdningene. Transport endte seg fra hest og kjerre om sommeren og hest og slede om vinteren, sykkel, buss til moped, motorsykkel og tilslutt bil i alle husholdninger. Små gårdsbruk ble nedlagt. Mange flyttet til byene, hytter ble bygget og mange gårdsbruk ble fritidseiendommer. Det var økende krav om profesjonell trening og formell utdannelse. Mange unge flyttet ut og mange kom ikke tilbake. Det ble lett å pendle til nabokommunene og til urbane sentra. Nord Etnedal ble et sted å bo og et sted å være i fritiden. Lokale arbeidsplasser forsvant og de nye kom innen offentlige tjenester.
Matvaner og skikker ble endret. Store butikker ble bygget i urbane områder. Steder som Dokka og Fagernes i nabokommunene ble steder som befolkningen i Etnedal handlet og mange arbeidet. De som var yrkesaktive arbeidet i stor grad utenfor kommunen. De handlet der de arbeidet.
Landhandler som drev små lokale butikker endret seg fra å selge alt mulig kundene trengte til å selge til kun matvarer og drikkevarer. En av matvarene som ble solgt fra start til butikken stengte var Møllers tran. Tran på flaske var et produkt alle matvarebutikker i Norge solgte. Tran var regnet for å være bra for helsen og på mange skoler ga lærere tran til barna. Selskapet Møllers tran ble etablert i 1854 og var en stor suksess (Møllers 2020, read 25/11). Driverne av Møllers landhandel hadde ingen forbindelse til selskapet, men var stolt av å selge et produkt med samme navn. Møllers tran fra Møllers landhandel. Helsemyndighetene anbefalte tran til alle barn og voksne. Lokalbutikken var ikke bare et sted å handle, men også et sted å få råd, informasjon og sosial kontakt. Det var et sted der de som arbeidet kjente produktene, lyttet til kundene og ga gode råd.
Men, det var store endringer. Stor kjeder begynte å dominere handel. Kjedene hadde stor markedsmakt, de standardiserte og forenklet vareutvalget og de kunne selge til lavere priser. De gamle grossistene hadde et stort utvalg av varer og solgte til lokale butikker. De ble utkonkurrert av kjeden og det ble vanskeligere for de små butikkene å beholde kundene som hadde øket mobilitet og kunne reise til kjedebutikker utenfor kommunen med lavere priser. De store kjedebutikkene og storskala produsenter ble standarden
Den siste landhandleren var Jan Hagaseth. Han fortalte at butikken på slutten kun solgte matvarer og drikkevarer. Tidligere hadde butikken solgt alt kundene hadde behov for. Det inkluderte verktøy, utstyr til gårdbrukere, snekkere og alt som lokale husholdninger kunne ha behov for. Tidligere var det 13 lokale skoler og 13 lokale butikker i Etnedal. I 2021 var det to lokale butikker i kommunen og en skole. Nord i kommunen var det hverken skole eller butikk. På slutten var Møllers landhandel et sted der gamle gubber traff hverandre og drakk kaffe fra termos de hadde med seg. Jan Hagaseth forteller at han ikke deltok i samtalene, men at han lyttet til at de pratet om gamle dager, om skolgbruk, transport av tømmer og jordbruk. Det var ikke noe tømmerfløting så langt oppe i bygda på grunn av en foss lengre ned.
Nora og Kjell Møller hadde flyttet tilbake til kommunen fra lengre syd på grunn av helsa. Det var bedre klima i Etnedal enn lengre syd forteller Hagaseth (Hagaseth 2021, 29/5). Jan Hagaseth kom fra den samme familien som Knut og Henrik Hagaseth som var landhandlere i årene etter 1900. Det var et medlem av en av de første familiene som drev butikken som til slutt lukket døra til butikken.