Kunst som landbruk og landbruk som kunst
Ola Sendstad

Bjørkeskogen er et økosystem, et produksjonssted, kulturarv og et arbeidsmiljø. Ut i fra det perspektivet inviterer bruk av bjørka oss til å reflektere over ideen om at når vi bygger, så bygger vi både stedet der ressursene dyrkes og stedet de er hentet fra.

Ola Sendstad: Ja, jeg syns det er et godt bilde på hvordan det nære og hverdagslige ved gårdsdriften ­k­ombineres med de større spørsmålene rundt den. Det går også igjen som tema for flere av residens­oppholdene ved Vinterlandbruksskolen.

Ja, det er det vi forsøker å finne ut av hele tiden, samtidig som det er en aktiv drift av gården. Det er en kobling av min praksis som arkitekt og som bonde, samtidig som alle de som kommer dit også rives med i det. Det er aktiviteter hver dag, som er en fin måte både for meg og de som kommer hit til å stille spørsmål om hva vi holder på med. Det går i produksjon av ull, materialer som leire, tre, men óg mat og liv. Når man gjør det sammen blir det en egen opplevelse og referanse for samtale. De vi inviterer er typisk tiltrukket av, men har begrenset erfaring med landbruk. Gjennom residensen inviteres kunstnere til å følge gården over noe tid.

Ja, det er jo en viktig påminnelse tenker jeg, om at vi er en del av denne naturen i landbruksproduksjonen, og at alt vi bygger og produserer kommer fra naturen og blir en omforming av den. Slik er det jo også med arkitektur. Vi former naturen til vår fordel, former den til å også være kultur. På gården lever vi med dette forholdet veldig tydelig.

Nei, det står jo ikke i en bærekraftig balanse lenger. Det er et spenn, som både handler om naturkrisen vi står i, men også de enorme forandringene som landbruk og liv er nært knyttet til: produksjonen og materialenes originale form.

Ja, jeg tenker jo at det er reelt landbruk jeg driver med, og reelle spørsmål om hvordan vi skal bygge, forme og produsere omgivelsene våre. Og da griper man fort inn i store spørsmål da om hva slags kvaliteter og verdier som tillegges et sted og tingene vi produserer. Mye av det vi mennesker driver med er jo på bekostning av balansen i økosystemet vi er en del av. For oss er det ­kanskje et nødvendig onde. Da føles det viktig å være nært på det, og både se og sette fingeren på forholdet mellom produksjon, forming og forbruk.

Vinterlandsbruksskolen var navnet på den første landbruksskolen i Oslo. Broren til oldefaren min startet den opp, samtidig som han skrev mye om bonden og landbruket som kulturell institusjon. Han var også opptatt av at det var et praktisk fag, så i tillegg til den teoretiske, og visstnok ganske kulturbaserte under­visningen som skulle foregå i Oslo på vinterstid, skulle elevene plasseres ut på gårdsdrift på sommerstid, noe som kanskje var vel så nyskapende den gang.

Skolen ble opprettet i 1886. Skolen finnes fortsatt i dag, og selv om den er flyttet i flere omganger tror jeg dets utgangspunkt fremdeles er med i skolens historie og identitet. Nå er dette en videregående skole med naturlinje.

Nei, og det er jo også et bilde på dette med tid og historie, som er en gjenganger i prosjektene mine. Ikke at det er så mye dveling over det, men jeg prøver å jobbe med en tidsdimensjon i formingen av omgivelser og kvaliteter. Det handler like mye om det å bygge noe av verdi, finne noe som er av betydning for meg og for de som kommer dit, for å dele det. For mange er det et om spørsmål om hva som verdsettes i samfunnet, om at det fortsatt går an å leve på bygda, og om en i det hele tatt kan gjøre noe eller tenke noe der.

Ja, jeg tenker jo selv at jeg på ett nivå jobber mye med små ting, som tradisjonshåndverket, osteproduksjon, materialer, nyanser, iboende individualitet i treet. Så tenker jeg også at det er stedsutvikling jeg driver med, og det kjennes spesielt når man jobber med noe som betyr noe for folk. Igjen handler det om dette med å komme nær de store spørsmålene ved å tydeliggjøre den helt grunnleggende forminga av omverdenen vår. Det blir til stedsutvikling hvis slike små interven­sjoner skaper en større identitet eller mening i vårt forhold til stedet.

Selv om jeg tror det er viktig å skape omgivelser med grunnleggende, iboende kvaliteter, tror jeg også det er begrenset hvor verdifulle omgivelsene kan bli uten at folk fysisk er formet med dem. Ideelt sett verdsetter vi høyest det som også har best iboende kvalitet, men i samfunnet står vi oftest ganske fjernt fra tingenes opprinnelse, produksjon og livsløp. Å invitere til å erfare slike forbindelser er et viktig poeng med residensen.

Bjørkeproduksjon

Bjørk er et godt eksempel på en kvalitetsressurs knyttet gården. For møbelproduksjon f.eks. regnes det som treverket med høyest kvalitet, men bjørka er og et bilde på at materialet ikke utnyttes på den måten. Det er interessant hvordan grana har blitt dominerende som byggemateriale, ikke nødvendigvis på grunn av særegne kvaliteter, men på grunn av en ­særegen homogenitet og mulighet for standardisering. Nå har gården i tillegg en historie med at bestefaren min, faren min og jeg selv har skjøttet bjørkeskogen. Selv om bjørka kommer naturlig og er av høy kvalitet, må den skjøttes for å få frem møbelvirke. På vinteren må det kvistes og klippes greiner etter hvert som de dør unna eller ikke lenger får lys, sånn at en kan få lyst trevirke.

Jeg tenker jo at det er en ålreit måte å si det på, og det er ofte koblinger mellom disse to når det gjelder identitet, posisjon og tempo. Kanskje spesielt det å utøve kunst og å utøve landbruk har noen likheter ved seg, selv om produktet er ulikt.

Ja, i samtlige tilfeller involveres og inviteres deltakerne inn i driften. Det er en gård med ganske variert drift, med mye folk involvert og høyt tempo. Jeg tenker at det er en viktig del av landbruket å vise frem, som en slags motsetning til det romantiske bildet. Men jeg syns jo også at produksjon har en romantisk dimensjon. Det er ikke så veldig avslappende, men jeg søker heller å få en stor input av materialitet og praktisk forming fremfor noe avslappende. Det former både meg og det rundt meg. Og så synes jeg landbruket har mye vakkert og ikke direkte økonomisk rasjonelt ved seg, noe som ikke bare gjelder på min gård.

Ja, veldig.

Eller, det kan sikkert også gjøre. Snart er både de mest vellykkede arkitektene og bøndene advokater. De beste kunstnerne er vel heldigvis ikke advokater, men jeg syns jo også at det er interessant å få til en balanse mellom egen praksis og å drive som bonde: ­Muligheten til tenkning og planlegging, i kombinasjon med fysisk, hardt arbeid og fiksing – tinkering, men også som rutine. Den kroppsflyten er noe jeg gjerne inviterer folk inn i, og blir en opplevelse som vi også snakker mye om.

Og hvordan det kommer ut av sykluser, års syklusen og større sykluser. Jeg liker opplevelsen av mange årstider og at en er nært på så mange sykluser. Spesielt når en driver i skogen der ting har sin plass. En må skjøtte det på vinteren, og plutselig kommer våren og materialet endrer seg.

Ja, hun kommer til å følge gården over en lengre tid og skrive om ulike sider ved det. Hun er opptatt av nettopp tempo og tid, på en måte som går inn i dette med bjørkeproduksjonen. Bjørkeproduksjon er det skogen og bjørka driver med, i tillegg til det jeg driver med. I beste fall så tenker jeg at dette inngår i en symbiose over lang tid, hvor det kan komme både fine materialer og et godt økosystem ut av det.

Stedet bygges der materialene dyrkes

Dette prosjektet som jeg viser noe fra i utstillingen her, skiller seg jo litt fra syklusen og tradisjonen med skjøtting av skog, ved at det er eksempler på fin bjørk men med ukurante former. Det griper veldig inn i behovet for homogenitet og standardisering i ­logistikkleddet. Jeg har en tanke om at ved å få kontroll over verdikjeden på en eller annen måte, så kunne vi hatt byggematerialer med andre kvaliteter, men også utnyttet materialer på en ressursmessig bedre og mer verdifull måte. Og kanskje som her i utstillingen, hvor bjørkas særegenhet og enkelttreets individualitet fremheves som sansbare og teknisk brukbare kvaliteter.

Ja, en kan velge å omgi seg med de overflatene eller ­tingene akkurat som man vil, men det har liksom en verdi å kunne sanse det og forstå det. Jeg tror det er nødvendig om man skal klare å ha noen form for kobling mellom stedene der ting produseres, og tingene og kulturen vi har for å bruke det. Jeg syns jo det er interessant å jobbe med hvordan det kan fremheves på en positiv og berikende måte.

Ja, hvis man velger å bygge noe i tre, så velger man også å hugge et tre, leie inn ei hogstmaskin og ansette noen på et sagbruk. Det er et system som settes i sving og som jeg syns det er interessant å forstå, men også for å bli en aktør i det. Det har jo ganske mye å si hva man bygger i og med. Bjørka er en pioner art som vil komme fort etter hogst eller skogbrann, og er typisk å finne i økosystemet 20-30 år etter at skogen ble hogd. Det som i stor grad erstattet bjørka i møbelproduksjon er eika, som har en helt annen plass i økosystemet og som ville hatt en rolle typisk 500-1000 år etter at skogen ble hogd. Det er noe en burde være bevisst på hvis man velger å bygge noe i eik i stedet for bjørk.

Det har en viktig betydning og gjennom arkitekturfaget har jeg også blitt mer interessert i landbruket igjen. Det handler mye om materiell produksjon og betydningen av den fysiske omverdenen. Stedsutvikling, eller forholdet mellom folk, samfunn og vår fysiske verden er jo det arkitekturfaget grunnleggende sett dreier seg om, så jeg befinner meg kanskje både i en kjerne og i en periferi av faget.