Oppdagere av nye landskap
Maiken Stene og Hans Edward Hammonds

Velferden drives av Maiken Stene og Hans Edward Hammonds. Med utgangspunkt i et historisk anlegg for gruvedrift på Sandbekk i Sokndal, undersøker prosjektet forholdet mellom menneske og natur.

Maiken Stene: Bakgrunnen er at jeg som kunststudent jobbet som sommervikar på Titania, gruve­selskapet som eier de bygningene Velferden disponerer i dag. Velferden har sitt navn etter vårt hoved­kvarter, et velferdsanlegg for Titanias gruvearbeidere, bygget i 1953. I 2007 fikk jeg i oppdrag å lage et 12 meter langt veggmaleri, som del av sommerjobben i Gruva. Jeg trengte stor plass og administrasjonen på Titania foreslo at Velferdsbygget på Sandbekk var et bra produksjonslokale. Da jeg kom inn der for første gang tenkte jeg, wow, hva slags bygg er dette? Hvorfor står det tomt, og hvorfor har jeg ikke vært her før?

I alle år etter det har jeg klort meg fast, først ved å bruke Velferden som eget atelier, så inviterte jeg kunstnere inn til større sesongbaserte prosjekter. Det var gjennom disse at Hansi ble involvert, først som assistent og produksjonsmedarbeider og deretter som deltagende kunster. I 2019 stiftet vi foreningen, så Velferden som organisasjon er en ganske ny virksomhet.

I 2019 bestemte vi oss for å kjøre helårsdrift i stedet for å være prosjektdrevet. Det var for å kunne ha kontinuitet og bygge opp fasiliteter og alt som det innebærer. Vi er en veldig liten organisasjon, i utgangspunktet bare tre personer, men vi vokser oss sakte større. Det er oss to på bakken som drifter og kuraterer, og egentlig bare meg som bor der og er på plass på ­fulltid. Parallelt med å drive Velferden er vi billed­kunstnere med egen produksjon. Det gjør at Velferden både blir et livsprosjekt og et kunstprosjekt. Det blir lite skille mellom Velferden og eget kunstprosjekt fordi det brukes så mye tid og kunstnerisk energi til å forme det – på en bra måte.

Hans Edward Hammonds: Man ser det jo veldig ­tydelig i ditt kunstnerskap Maiken, i måten du utforsker synet på naturen og det menneskelige blikket på naturen og landskapet. Akkurat nå er jeg veldig opptatt med et pågående prosjekt som handler om interaksjon og samarbeid mellom mennesker, men jeg har også jobbet mye med prosjekter som handler om å interagere med naturen, der jeg prøver å skape kinetiske kunstverk som interagerer på naturbevegelser. Og så handler det om dette politiske verdisettet av naturen. Vi er vel begge to naturvernere på privaten, selv om Velferden som organisasjon prøver å jobbe med det på en litt mer nyansert måte. Vi snakker med mange folk i prosjektene, og hvis man lener seg for hardt mot en side kan det være at man lukker igjen døra til andre.

Maiken: Ja, som et kunstnerdrevet visningssted jobber vi prosessorientert der tenkingen og kurateringen involverer flere.

Hans: Det er grunnlagt i en slags felles tenking og tro på at kunst er et kjempebra glidemiddel for samtale, ­handling og engasjement. Derfor inviterer vi inn en blanding av kunstnere, akademikere og forskere fra mange fagfelt og disipliner til å komme sammen og diskutere en problematikk, og ut ifra det se hvordan det prosessorienterte programmet utvikler seg.

Avgang/Deponi er vårt første store tematiske program som går over mange år, og vi vet ikke hvordan det ender. Det kommer helt an på gjestene våre og hva slags respons som kommer på tematikken og oppholdene hos oss. Det er kjernen, og så tror og håper vi at denne formen for inkludering fra vår side kan skape et bredere eierskap til tema og sted. Både folkene som bor her, Sokndølene og de besøkende, er viktige for Velferden. Vi kaller dem gjester, og av og til bruker vi ordet alumni for tilbakevendende gjester, og vi ser at folk får et eierskap til prosjektene og at det kan vokse videre på den måten.

Maiken: Det er det absolutt, og i og med at vi jobber med folks forhold til natur er det et veldig bredt tema. I programmet Avgang/Deponi ser vi på hvordan vi forvalter naturressursene i et ganske så avgrenset område, spesifikt i Sokndal kommune hvor det skjer veldig store naturinngrep. Vi kan studere tematikken mens vi står i dette landskapet og observerer en konstant reorganisering av fjell og stein, som skaper helt nye, fantastiske og noen ganger brutale steder gjennom gruvedriften.

Hvis vi skal snakke om disse tingene med folk som bor her, bedrifter og kunstnere, i en dialog som går på kryss og tvers, så er vi nødt til å ta inn alle perspektivene, ellers blir det steile fronter. Som du sa tidligere Hans, er vi kanskje naturvernere i bånn, men det nytter ikke å være rigide hvis vi vil få i gang en samtale.

Maiken: Ja, jeg mener i hvertfall at kunst kan være et middel for å kommunisere på kryss og tvers av disipliner, erfaringer, geografi, alle slags ting egentlig. Vi kan bruke kunst som et bindemiddel, eller som du kalte det Hans, et glidemiddel (latter). Vi kan bruke det som en akselera­tor til å få i gang en samtale. Derfor er Velferden et veldig fint prosjekt, og jeg er veldig stolt av at vi jobber med aktuelle problemstillinger på denne måten.

Hans: Jeg ville til og med sagt at det er en av kunstens latente egenskaper. Vi prøver ikke å instrumentalisere kunsten, men anerkjenner den effekten kunsten har i samfunnet.

Maiken: I alle våre arrangementer og sosiale sammenhenger kjører vi en veldig åpen holdning. Vi jobber på et sted hvor det ikke er noen tradisjon for samtidskunst fra før, så det er litt som en UFO som har landet, men ved å være åpne om hva vi holder på med, eller rett og slett pedagogiske og generøse med informasjon, så gjør vi kunsten tilgjengelig for folk allikevel.

Kunsten har denne egenskapen at den kan binde folk sammen, men den kan også skape stor splittelse. Det vet jo vi som driver med kunst, i form av fordommer om at ingen skjønner hva kunstneren holder på med, eller at det bare er rike folk som kjøper kunst for eksempel.

Maiken: Godt poeng, det er mye forventninger til hva den skal være. Og spesielt for en lokalbefolkning som ikke har erfaring med samtidskunst er det masse forestillinger om hva kunst skal være. På det punktet tror jeg at vi overrasker og kanskje til og med forvirrer litt, men det er en del av prosessen.

Hans: Etterhvert som vi har sett nærmere på det, så har det bare vokst frem enda flere spørsmål enn vi hadde fra før. Det er det som gjør det så spennende å jobbe på denne måten. Når vi begynner å åpne opp et tema, så oppstår det hele veien nye problemstillinger.

Maiken: Igjen er det dette med de nye landskapene. Vi snakket med Geir Tore Holm her i går om at de nye landskapene er så interessante for kunstnere, fordi vi kan projisere et personlig narrativ på disse stedene. Det fungerer bra både som sci-fi setting, som idé­utvikling og som del av vår egen historie, kanskje. Potensialet i det postindustrielle landskapet er enormt, med store scenarier, der sporene etter de menneskelige aktivitetene kan virke fjerne men også nye. Naturen tar over for ­menneskene, og en helt ny form for landskap etablerer seg og blir til unike steder som ikke finnes ­andre steder. Dette er noe vi ser veldig mye av i driften av Velferden og i vårt program, og som vi tar med oss videre ut i andre prosjekter.

Stein i skoene

Hans: Det har skjedd flere ganger at Velferden er blitt ­invitert til andre sammenhenger. Første gang ble vi ­invitert til Ralsko Geopark i Tsjekkia, for å gjøre et kunstprosjekt i et postindustrielt landskap der det tidligere hadde vært en stor russisk militærleir. Andre gangen tok Stavanger kommune kontakt med oss i forbindelse med et byutviklingsprosjekt der det har vært mange ­betente byutviklingsdebatter. Tredje gang er jo her hos dere. I Stavanger ble vi invitert for å komme med en kunstnerisk respons til et post­industrielt landskap i Hillevåg og Paradis, som utvikles til å bli et nytt ­knutepunkt i byen. Det var da vi gikk inn og etablerte Paradise Rangers, som er et selvutnevnt parkvesen som beskytter den urbane villmarken mot industriell og ­kommersiell undergraving.

Maiken: Ja, eller løfte frem dens egenverdi. Paradise Rangers sitt manifest er basert på dypøkologisk tenking, at alle levende ting har livets rett og at ikke noen orga­n­ismer er mer verdt enn andre. Vi så en enorm verdi i det postindustrielle landskapet som vokser frem langs sjøkanten i disse områdene i Stavanger. Vi studerte ­bruken av landskapet, og lærte at dette var typiske plasser i byen der naturen har fått utvikle seg på egne premisser, og brukes som fristed av arbeids­innvandrere og ungdommer.

Maiken: Absolutt, vi ble bare en liten stein i skoen. Det skal bygges gigantiske leiligheter der, og i den ­sammenhengen er vi så klart bare en kommentar. Men vi erfarte også at vi ble veldig lyttet til, og de vil også ha oss med på Arendalsuka i år. Prosjektet vi leverte til Stavanger kommune ble til programmet vi kaller ­Velferden UTE. På den måten kommer Velferden UTE med kompetanse, erfaring og kunstproduksjon inn i sammenhenger utover vår egen praksis i Sokndal.

Hans: Paradise Rangers er to karakterer som er nokså like oss selv, bare at vi går rundt i uniformer og blir veldig synlige. I Paradise Rangers spiller vi litt naive, vi vet ikke så mye, så vi må hele tiden finne mer informasjon. Det er det Paradise Rangers gjør, vi prøver å bli smarte – og da kan vi tørre å stille dummere spørsmål enn om vi agerte våre virkelige selv.

Hans: (Latter), ja vi vil at Velferden UTE skal kanalisere kunnskapen og kunsten vår ut på andre måter enn det vi oppnår gjennom å være et kunstnerdrevet senter. Vi ser at noen av våre alumni prosjekter passer perfekt for Velferden UTE. Det er vår ambisjon å få disse ut i verden, og veien blir til mens vi går.

Maiken: Vi kan se på Velferden som et stedsspesifikt program som også har forgreininger ut i andre sammenhenger gjennom Velferden UTE. Det er viktig å ikke bare gro fast på denne lille plassen i form av en innsnevra institusjon som bare snakker om de samme tingene om og om igjen. Jeg sier institusjon selv om det kanskje er langt frem i tid at det blir en ordentlig institusjon, men det er slik vi bygger det opp på en måte. Vi vil være godt fundamentert, og det blir vi gjennom alt vi holder på med.

Maiken: Det har vi snakket mye om, blant annet i forhold til den prosessorienterte programmeringen som vi driver med. Vi kunne brukt en mer konvensjonell strategi og kjørt et fast utstillingsprogram som er planlagt to år i forveien, men for oss blir det litt kjedelig og veldig forutsigbart, med lite rom for personlig utforskning og læring. Så i stedet for denne mer fastlagte, kanskje økonomisk sett lettere måten å drive på, så kjører vi en åpnere stil og håper det kan bringe et jevn aktivitet og programmering etterhvert som vi progresserer.

Jakten på Villmarken

Hans: På veien mellom Velferden og Harpefoss Hotell er det store stykker villmark – ekte villmark. På veien opp hit bestemte vi oss for å utforske ­villmarksbegrepet. Det hele begynte da Paradise Rangers skulle prøve å ­verne den postindustrielle naturen i byen. Vi snakket med Erik Thoring fra Naturvernforbundet i Rogaland, og ville ha ham med i arbeidet med å beskytte den ­urbane villmarken i Hillevåg og Paradis. Erik svarte at han kunne ikke være med på å vanne ut villmarksbegrepet. Norge har i dag bare 11,5 % villmarkspreget natur igjen, og prosenten minsker stadig.

Maiken: Nå snakket Thoring likevel mye med ­Paradise Rangers, så det var ikke sånn at han ikke kunne sam­arbeide, men det gjalt akkurat denne diskusjonen om å bruke ordet villmark om natur i byene.

Hans: Så etter prosjektet i Stavanger, tenkte vi at da får vi finne ut hva den ekte villmarken er! Hvordan ser den ut og hvor er den? Vi ser derfor etter villmark, og stiller spørsmål ved Miljødirektoratets definisjon «villmarkspreg», mens vi kjører gjennom nasjonalparker, opp i fjellet og til turistdestinasjoner med megaspekta­kulær natur. Vi ser at naturen har villmarkspreg, men hva ligger i dette ordet egentlig?

Maiken: Paradise Rangers reiser i uniform, og bærer med seg et 5 meter høyt flagg der det står «Villmark?», samtidig som vi stiller oss opp foran spektakulære utkikkspunkt som for eksempel Stegastein på vei over Aurdalsfjellet. Der står det en masse turister og ser utover fjorden, og vår forstyrrelse blir en sosial interaksjon med folkene som står og opplever naturen på sin måte. Vi intervjuet folk og spurte «hvordan tenker du på det du ser her fremfor deg» og «hva er villmark for deg?».

Vi planla reisen underveis og ting har kommet til etterhvert som vi snirklet oss opp gjennom landet. For eksempel så ringte vi til Stalheim Hotell, et legen­darisk turisthotell med helt rå utsikt innover Nærøy­dalen. Vi forklarte hva vi holder på med, og at vi ønsket å snakke med de på hotellet om dets historie og hvordan de driver det, mens vi tok bilder. Så fikk vi være der ­gratis, og da tenkte vi okei, kanskje kunne vi turnert hele Norges land på denne måten og fått spons til overnatting! Er det slik influensere overlever?

Hans: Ja, nettopp derfor var det en naturlig plass å dra ettersom hundrevis av kunstnere har vært der før for å male, som igjen er tilknyttet villmarken på den måten at kunstnere gentrifiserer eller «tar vekk» villmarken ved å tilgjengeliggjøre den i sine malte motiver.

Maiken: Det er en veldig spennende tematikk, selv­følgelig. Og vi er fullt klar over at vår jakt på villmarken er selvmotsigende, ettersom vi leter etter den mens vi kjører i bilen og ser ut på naturen gjennom vinduet. Men disse perspektivene sier mye om kulturen vi er en del av, og det blir kanskje en annen form for læring.

Maiken: Ja absolutt, og da vil diskusjonen ganske ­automatisk handle om hvor villmarken er. Finnes det andre former for villmark? Er villmarken inne i oss, eller på utsiden? Er det kaoset inni ens eget hode som er villmarken? Hva som er villmark, er jo det store spørsmålet.

Hans: Dette har blitt til en tradisjonell podcast der vi snakker om alle disse tingene over seks ­episoder på rundt 15 minutter hver. Podcasten «Jakten på ­Villmarken» er en del av utstillingen på Harpefoss, i tillegg til dette flagget som symboliserer reisen og jakten som helhet. Så kommer vi også med et lite Paradise Rangers live stunt, som vi skal lande disse siste minuttene før åpningen.