Skjebnetru, samtidskunst og dugnadskultur
Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm

I det evigvarende prosjektet Sørfinnset skole / the nord land fokuserer kunstnerduoen Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm på relasjoner til natur, kunnskapsutveksling og småskala arkitektur i en vid forståelse av estetikk og økologisk realisme i samfunn og miljø.

Geir Tore Holm: Vi ble invitert av Nordland fylkes­kommune til å bidra til Kunstneriske forstyrrelser, oppfølgeren til Skulpturlandskap Nordland på begyn­nelsen av 2000-tallet.

Søssa Jørgensen: Sammen med the land foundation fra Chiang Mai i Thailand skulle vi utvikle en lokal virksomhet i samarbeid med velforeninga som dispo­nerte den nedlagte grendeskolen på Sørfinnset.

Geir Tore: I en slags motreaksjon til prosjekt-­tankegangen sa vi at det skulle vare evig. Kanskje var det inspirert av Kamin Lertchaiprasert fra Thailand, og buddhistisk tankegang om tidsmessig helhet og totalitet. At tida ikke er så horisontal, men heller sirkulær. Det inspirerte oss.

Søssa: Det ga også en sånn ro å komme til Sørfinnset, så det var ikke noe tvil om at det var noe vi skulle komme tilbake til og fortsette med.

Geir Tore: Om ikke vi er der selv, så skjer det likevel ting. Sagt på enkleste måten er Sørfinnset skole/the nord land en fortelling som alltid er tilstede som minne, enten i kunsthistorien eller i folkeminnet. Det er også det samiske aspektet; at vi ønsker være en del av ­omgivelsene – at vi også er natur. Ikke at natur er noe annet. Vi tok inn de samiske aspektene med å bygge en torvgamme, og fikk Jon Ole Andersen til å lede gammebygginga. Jon Ole Andersen var en veldig klok person og dyktig håndverker. Som mester i duodji, samisk håndverk, kom han inn med masse ­visdom i materialer og håndverk. Så det samiske er med i en kombinasjon med det buddhistiske og vi knytter oss til lokalhistorien.

Søssa: Det hele lever sammen, ja.

Geir Tore: I den nye boka vår En kopp gir ti tilbake avslutter Tor Eystein Øverås sin tekst med dette avsnittet: «Da jeg utpå morgenkvisten var ferdig med å renske bærene, og sto i døra og stirret på skogen og den stadig mer sammensunkne jordkjelleren var det kanskje med et streif av melankoli. Jordkjelleren kommer til å falle sammen, akkurat som uthuset mitt kommer til å falle sammen. Det er grenser for hva et menneske kan klare alene.»

Å være to av oss er en veldig styrke fremfor å være én, både når det gjelder arbeidsinnsatsen som skal til, men også for å ta i mot når noe er gjort, og være flere om å dele responsen. Sørfinnset skole blir sterkt fordi så mange bidrar. Man får gjort mer, og ting blir bedre når mange ulike former for kunnskap, ideer og smak er med. Å ha fortellingene med seg fra opp­levelser man har hatt og det man har jobba sammen om. Det er enkle, men sterke saker.

Søssa: Det handler også om hvordan alle fungerer forskjellig sosialt. Gruppa som til enhver tid er tilstede på Sørfinnset har kontakt med forskjellige folk i bygda, og på veldig ulike måter. I forhold til en enkelt person sitt forhold til det sosiale, er det mer grobunn for flere historier ved å være forskjellige. Og folk kommer fra så ulike steder, som Mexico, Chile, Thailand, Finland, Berlin, Oslo, og til og med fra Moss (latter).

Geir Tore: Veldig internasjonalt, og samisk, selvfølgelig.

Søssa: En ting er at det er en sosial åpenhet der, men vi har også jobba lenge med språket. Det begynte egentlig med Balkong, vi hadde en nabo som begynte å banke på når vi hadde utstillinger. Den gang var vi kunststudenter og inne i akademi-terminologien. Når vi skulle snakke med naboen, fru Flatjord om kunst, måtte vi gjøre det på en måte som gjorde at vi kunne føle at vi ga henne noe. Vi begynte å samtale om kunst på en annen måte, der vi brukte mer vanlige ord og kanskje ikke med termer fra kunstverdenen. Når vi sa «installasjon» og «kurator» så tenkte kanskje folk på ­sosialkuratorer og el-installasjoner. Vi har også prøvd å unngå ord som «prosjekt», men det er jo vanskelig.

Vi hadde allerede øvd oss mye på å bruke språket på en klarere måte da vi kom til Sørfinnset, sånn at vi kunne snakke om kunst på en måte som folk kunne relatere til. Det var ganske interessant å legge merke til hvordan lokalbefolkningen snakket om kunst og kunstnere, og begynte å dra inn kunstreferanser i sin hverdag.

Geir Tore: Det var egentlig litt artig med fru Flatjord som i begynnelsen var litt Stasi, brukte tape i oppgangen og gjorde oss oppmerksomme på at vi ikke hadde gjort trappevasken. Hun uttrykte at hun var mistenksom. Men når hun først begynte å komme innom oss og ­snakke om kunst, husker jeg hun fortalte at hun ikke var så glad i kunst, men den kunsten vi viste den likte hun veldig godt (latter).

Sånn tror jeg det er med Sørfinnset også. Når vi har hatt kunstnere innom med presentasjoner har det ­fungert som et slags kunstakademi. Vi arrangerte lørdags­kafé på skolen, der folk kom innom og får med seg presentasjoner og kunst de aldri hadde kunne tenkt seg å se. Ofte hjelper det å snakke om hva kunsten handler om, heller enn det formale. Det blir heller ikke så fremmed når kunstnerne er i bygda og på stedet, og mer som et én-til-én-møte.

Søssa: Karolin Tampere og Åse Løvgren arrangerte en kjør-inn-kino vinteren 2005, der det ble vist både kunstfilmer og noen indiefilmer, med lavvo, mat og mye drikke. Kurator Per Gunnar Tverbakk hadde med seg kunstkritikeren Claire Bishop og kunstneren Phil Collins, og Bishop skulle skrive en omtale i Artforum. Hennes utgangspunkt var at hun dengang var veldig kritisk til relasjonell estetikk, så hun skrev en ganske ­surmaga og ironisk sak som folk i bygda kom i harnisk over. De begynte å skrive innlegg på Artforum, blant annet Kenneth Norum, en tidligere sveiser fra Gildeskål som kommenterte Bishop sin kritikk som uriktig i forhold til hva vi fikk til.

Geir Tore: Hennes prosjekt var å skrive om kunst som drev «dialoging», men kom selv til lunsj dagen etter arrangementet og kommenterte at det ble servert «eksotisk mat» (hun fikk faktisk selvskutt skarv). Jeg husker jeg opplevde teksten nærmest rasistisk i hvordan hun så ned på lokalfolk, ikke bare det at hun var så ned­latende overfor kunstnere som drev med «dialoging».

Geir Tore: Og toleranse! At man klarer å tolerere ­forskjellene og interessene, med skalaer på hva slags estetikk man liker og foretrekker, og hvordan man ser på ting. Det å klare å tolerere og ta inn over seg ting som er annerledes – og til og med usmakelig. Å tåle det og å være i det, og komme videre med seg sjøl, har vært viktig.

Mellom dugnadskultur og skjebnetru

Geir Tore: Ja, for ønsket om et godt samfunn finnes der allerede. Under det første besøket vårt til Sørfinnset hadde vi et folkemøte, der også Kamin fra Thailand var med. Folk hadde masse ønsker og interesser for hva vi kunne gjøre som kunstnere. Jeg synes det har vært fint å gjennomføre ting som folk ønsket seg.

Søssa: Vi skrev en liste og gjorde mange ting på den lista i løpet av året, men kanskje ikke på den måten de hadde tenkt seg! (latter)

Geir Tore: Et arrangement om «kommunepoesien» borte på Banken her i sted handlet om det (i anledning Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, red. anm.). Kjersti Bjørkmo hadde skrevet dikt om kommuneslagord. Nye Tønsberg kommune skal ha brukt fire hundre tusen på slagordet «Der barn ler».

Søssa: At det skal koste så mye er jo interessant …

Geir Tore: Det vi også har gjort noe ut av, er at det ikke skal koste noe for folk. At vi har servert gratis mat og kaffe på kafeen for eksempel, men også at det ikke tas inngangspenger til arrangement.

Søssa: Og alle workshopene er gratis. Det er der tittelen i boka En kopp gir ti tilbake kommer fra. Det er noe vi tror på – er man generøs får man noe tilbake og blir ­styrket. Det er ikke sikkert man får de ti koppene med sterk kaffe, sånn sett, men man får en god historie, fisk, kjøtt, bær eller låne en båt.

Søssa: Ikke bare kunnskap, men også å dele arbeidskraft.

Geir Tore: Det med generasjonsskiller har vi merket veldig og poengtert flere ganger.

Søssa: Da vi kom til bygda var over 70 prosent av innbyggerne over 70 år. Nå begynner mange av den generasjonen å dø ut, samtidig som det har kommet noen flere til som er yngre. Fraflyttingen begynte for alvor på 50-tallet, folk begynte å reise bort for å finne seg vanlige pengejobber. Før det var det mye natur­husholdning der man levde av fiske og jordbruk. Når det var Lofotfiske dro alle mannfolka, men gårdene skulle likevel drives og ting skjedde i bygda. Da var det helt selvfølgelig at man hjalp hverandre om nødvendig. Det var ikke slik at man betalte hverandre, men det var en måte å leve på.

Geir Tore: Den eldre generasjonen var bærere av en levende dugnadskultur, derfor ble vi best kjent med dem da vi kom til bygda.

Søssa: På det grunnlaget var det helt naturlig for den generasjonen å delta på Sørfinnset skole. Jeg føler at i Nordland er det ikke skepsis til folk som kommer dit. Det kommer kanskje av at ved kysten kommer det alltid folk rekende forbi, og man må ta i mot dem.

Søssa: Også fordi det er så lite hierarkier.

Søssa: Det jeg opplever som søring er at været gjør noe med mentaliteten til folk. I dag står låven, men i morgen er den kanskje forvandlet til pinneved. Man er mer risikoorientert, ikke så opptatt av det materielle eller av å holde fast på ting.

Geir Tore: Det ligger djupt at man er klar over at man lever på kanten av hvor det er mulig for mennesker å bo. Det er marginalt og essensielt å skaffe seg noe å spise og finne ly i nord.

Geir Tore: Jeg tror det. En annen ting vi kanskje ikke har snakka så mye om, og som både har vært og kanskje fortsatt er levende her i nord, er skjebnetru. Man tror jo på det at det skal gå den veien det går, og tar ting som det kommer fordi det bare er sånn det er.

Søssa: Ja, det er en form for fatalisme i det, men den er ikke så mørk. Jeg tenker på intervjuet vi gjorde med Olav Seljesæter som er leder i ungdomslaget, og som hadde en betraktning over det at bygdene blir avfolket og at det bare vil være turister som kommer til Nordland i fremtida. Vi synes jo det var en litt trist holdning, men han sa bare «nei sånn tror jeg det blir». Man skal ikke prøve å holde fast ved noe, men være mer i stunden.

Geir Tore: Olav er engasjert i lokallivet med ­ungdoms­laget og dugnadsaktiviteter, men er også en veldig profesjonell type, pensjonert Kripos-etterforsker og er vant til å se ting i et saklig spor. Han er nok ganske nøktern og ser heller hvordan det går. Men det positive er at det faktisk har blitt flere folk i bygda mens vi har holdt på der. Det har skjedd et skifte i lokalt engasjement og kommet en anelse av endring. Så kanskje er det en motstrøm til turistifiseringa?

Det er litt nye folk, blant annet fra Polen. Jeg skal ikke ta æren for at det har blitt polsk bosetning der (latter), men en kvinnelig kunstner og samarbeids­partner fra Thailand, Yayar, Chanida Manee Norum har flytta til bygda. Nå har de også fått en sønn, Axel. Det har også kommet en spirit til å sette i gang og ­organisere ting, som å arrangere lørdagskafé, kurs og lignende. Der tror jeg vi har inspirert noe.

Søssa: For generasjonen vi snakket om i sted, har det vært selvsagt å delta med både krykker og rullator, mens det er ikke sikkert det er så tydelig for de nye folka som kommer hvordan de skal delta.

Søssa: Ja, fordi realiseringen skjedde gjennom ­fellesskapet. Ta for eksempel Einar Jørgensen som var nabo til skolen. Vi spurte han hva han hadde lyst til at skulle skje, og det han ville ha var liv og bråk. Det bodde på det meste 300 mennesker der på 40-tallet, men så kom arbeidsutvandringen til hele ­Nordland og jernbanen tok med seg folk ut av fylket.

Da Sørfinnset skole startet opp med fulle klasser, tok folk fra bygda utdanning som lærere. Da Jens Arntzen kom tilbake som nyutdannet lærer, var det ingen barn igjen. Einar ønsket seg at det skulle bli liv igjen. Det spilte ingen rolle hva det var, han ville bare at bygda skulle leve.

Geir Tore: Han stilte på alle arrangementene og alle dansefestene. Helt til han var nesten 90 år dansa han fortsatt. Et virkelig forbilde.

Søssa: Han var tidligere postmann i bygda og hadde et arkiv-gen. Han klippet ut alt han fant om Sørfinnset skole helt til han døde. Nå er det ingen lenger som passer på å få med seg alt …

Sørfinnsetifiseringa

Søssa: Det er i hvert fall veldig velkomment for oss at det ser ut som det gjør med fjellene og havet og øyene. Når folk kommer dit blir de først beruset av naturen, da trenger ikke vi å hjelpe til med førsteinntrykket.

Geir Tore: Jeg synes det er fint her på Lillehammer også, og det hjelper til at det er vår. Naturen virker jo veldig sterkt inn uansett, men det er noe spesielt der oppe i nord.

Søssa: Man blir ikke beruset på samme måte av landskapet her. Da må man gå inn i en slags mikro dialog med det.

Geir Tore: Kanskje Lillehammer er som en dram, mens Nordland er som en flaske sjampanje? (latter)

Geir Tore: Det handler mye om erkjennelse. Jeg tror jeg sa det tidligere, at vi prøver å gjøre plassen til et sted. Mange som kommer fra utlandet trekker en sammenligning med tv-serien Twin Peaks, det at det ikke så mye folk der, det er spesielle fjellformasjoner, også videre. En plass er litt mer satt, mens et sted har mer med forhandling å gjøre når flere møtes og noe nytt dannes mens man er sammen på plassen.

Vi har kanskje gjort noe gjennom våre aktiviteter som gjør at man i sterkere grad kan erkjenne natur­omgivelsene, at vi også er en del av dem. Det har vært et drivstoff å ta inn over seg de sterke omgivelsene og felleskapet mellom menneskene samtidig. Vi har bygd og holdt på med naturmaterialer, stein og jord og trær. Bidratt til å sette fokus, flytte på ting, tilpasse, bygge ting, sette opp ting …

Søssa: Nå høres det ut som vi har satt opp veldig mye, men det har vi egentlig ikke gjort. Vi har jobba med en jordkjeller, men den var der egentlig fra før. Men vi har satt opp gammen og thaihuset. Ellers er det meste temporært og vi bruker ting som de er, og når vi reiser derfra ser det ut som før vi kom.

Vi har også utvikla oss sosialt, gjennom at vi ikke eide skolen når vi brukte den. Vi ønsket folk velkommen til noe som ikke var hjemme hos oss, og som vi ikke hadde noe privat forhold til, men delte alt mulig. Det førte til en endring i hvordan vi ser på våre liv og vår sameksistens med andre. Vi eier jo noen ting vi også, men at jeg kjente en holdningsendring i meg selv, og kanskje andre også opplever at de har en likeverdig plass. De som kommer til Sørfinnset er ikke gjester, men likeverdige. Vi vet mer om stedet enn mange andre, men vi er på likeverdig grunn.

Geir Tore: Det her blir et fint lite sidespor. For handler det ikke også om melankoli? Jeg er så glad i den sinns­tilstanden. Melankoli er en erkjennelse av liv og død, og av vår tilhørighet til landskapet og ­omgivelsene rundt oss. Denne bevisstheten gjør kanskje at nettopp melankoli har en så sterk posisjon i Norden?

Men tilbake til det Søssa snakka om, at Sørfinnset ikke er vårt private hjem, men noe vi deler med andre. Det var også viktig med Balkong, at hjemmet ble lettere oppløst. Det ble et mer offentlig sted, på en god måte vil jeg si. Ikke invaderende, à la sosiale medier, men mer avslappende ved å gi slipp på noen begrensninger man har, og i forhold til hva som er det hjemlige. Jeg tenker at det også henger sammen med «sørfinnse­tifiseringa», at folk har kommet og følt at de kunne la individuelle kunstpraksiser hvile litt og jobbe sammen på en måte som ikke var så avgrensa. Et felles prosjekt der man noen ganger skal bygge noe eller få noe ferdig, andre ganger bare delta i noe som ruller og går og ikke har noen begynnelse og slutt. Man har fått hvile, og helt fysisk slappe av i en sånn flyt.