Kunsten som gir og får motstand
Nina Heum og Eirin Støen

SIRENE er et kunstnerinitiativ og prosjekt som startet opp i 2014, da Larvik kommune skulle utforme en ny kulturplan der kunsten verken ble beskrevet eller inkludert.

Eirin Støen: Jeg var ny i byen, og du Nina er fra Larvik og kjente til hvordan byen hadde behandlet kunstfeltet gjennom mange år. Det samme erfaringen hadde Mari Ravler Johansen som da var kunstformidler på Haugar, og som gjennom mange år hadde engasjert seg for kunsten og kulturen i Larvik. Vi møttes alle tre og snakket om hva vi kunne gjøre sammen. Jeg var innstilt på å jobbe med relasjonelle kunstprosjekter som jeg hadde gjort tidligere, og Nina hadde jobbet med å skape rom og arbeidsplasser for kunstnere, så vi hadde samme forståelse for hva byen hadde behov for. Mari arbeidet aktivt med SIRENE frem til 2019, etter det har SIRENE bestått av meg og Nina.

Prosjektet ble aktualisert på et møte med kultursjefen i Larvik, der presentasjon og skisse til en ny kulturplan ble lansert. I den var ikke kunsten nevnt med et eneste ord, så spørsmålet ble da om man skulle resignere eller aksjonere.

Nina Heum: Det var snakk om en innleid kultur­designer fra Danmark, og at man skulle designe kulturen for byen. Da tenkte jeg at, kjære vene, vi har jo et fjell av kultur å spille på her og ta tak i selv! Jeg eksploderte, husker jeg. SIRENE startet jo med en kraft, og vi tenkte at i gjenskapningen av Larvik fra industriby til kulturby kunne vi ikke finne oss i at kunsten skulle utelates for flere tiår fremover.

Eirin: Vi forstod jo at det ikke var en bevisst handling, men opplevde at det var ikke reell kunnskap eller for­ståelse for kunsten når man kan utelate noe som har så stor betydning.

Nina: Den har jo vært utelatt i mange år, det var samme holdningen der ingen i det offentlige Larvik forsvarer kunstens plass i samfunnet, eller vil noe med den. Vi ble vel trigget som kunstnere rett og slett.

Eirin: Jeg flyttet til Nevlunghavn (i Larvik) fra Oslo, der jeg blant annet hadde drevet visningsstedet Rekord, og trengte en pause. Jeg tenkte at her skal jeg bare jobbe og forholde meg til scenen i Oslo. Det var litt ignorant egentlig, å ikke forholde seg til Larvik i det hele tatt, men så traff jeg Nina og etter hvert dro vi på dette møtet. Da kjente også jeg at dette finner jeg meg ikke i. Vi definerte vel ikke noe manifest, men vi satte oss noen mål for hvordan vi skulle jobbe for å påvirke. Å stå på barrikadene var meningsløst, når mange skriker høyt og utviklingen går i en annen retning.

Nina: Vi begynte nærmest drive lobbyvirksomhet for å påvirke kommunal forvaltning, og trenge oss på så de ikke skulle slippe unna. Når det er sagt, så møtte vi velvilje og en lyttende kulturadministrasjon.

Eirin: Vi måtte bli tatt på alvor og finne et vokabular for at dette kunne forstås. Da ble det også veldig relevant å se skulpturen Sylvette av Nesjar og Picasso, en gave til byen som aldri ble realisert, som et om­dreiningspunkt for det videre arbeidet. Hvordan kan vi lære av historien for å komme oss videre, og uten å repetere historien?

Nina: Bitterheten som oppstod i forhold til den historien har etterlatt et vakuum. Det er en fortelling uten sidestykke i Larvik, med folkeavstemninger og en 50 år lang historie om en skulptur som ikke fysisk er tilstede, men som likevel er en del av byens identitet. For å komme videre, var det viktig for oss å legge bitter­heten over behandlingen av byens kunstnere bort, og skape noe nytt. Dit er vi forhåpentligvis på vei.

Nina: Samarbeidet har vært en veldig utfyllende kraft, og vi hadde ikke kunnet gjøre dette uten den andre, noen av oss.

Eirin: Jeg kom jo inn ganske naiv, men med en tanke om å jobbe relasjonelt, finne kunstnere i byen som jeg kunne utvikle noe sammen med. Jeg kom inn i det med et mer distansert perspektiv, men ville også bli kjent med historien gjennom Ninas perspektiv.

Nina: Husker du hva jeg sa i den første samtalen vi hadde, og du ringte til meg: Hva sa du? Til Larvik? Hva? Prosjekt i Larvik? Nei!

Eirin: Ja, først sa du nei!

Nina: Da skjønte du med en gang at her var det noe.

Eirin: Haha, ja her var det noe, og da ga jeg meg ikke.

Nina: Jeg husker det veldig godt, akkurat hvor jeg stod da du ringte. Det var et sånt øyeblikk da jeg måtte bestemme meg veldig fort.

Eirin: Jeg hadde ringt til noen andre først, for å høre hvilke kunstnere i Larvik jeg skulle ta kontakt med. «Ja det er Nina Heum. Du kommer til å møte motstand, men det er Nina Heum!»

Nina: Tatt historien i betraktning, kan jeg bli så forbanna, men har tøyla meg veldig i denne prosessen og brukt det sinnet konstruktivt. Vi er to kunstnere som jobber forskjellig, men jeg har jo erfaring med å forsøke å bygge opp et profesjonelt miljø i Larvik som kan gjenspeile hva Larvik har.

Eirin: Med midlene vi fikk fra KORO kunne vi endelig jobbe målrettet opp mot kommunen med penger som også hadde en slags symbolverdi. At vi fikk disse pengene ble jo noe vi kunne bruke opp mot politikerne og si: se her hva vi har fått støtte til.

Nina: Vi var nok ikke invitert til dette første møtet for å gi innspill til skissen til ny kulturplan i 2014, sorry meg. Vi kom snikende inn bakdøra, for det var bare de frivillige i byen som var invitert. Vi inviterte oss inn selv på grunn av at noen fortalte oss at kunsten ikke var nevnt i planen, og at noen skulle komme og designe kulturen i Larvik. Ja, det var sånne tilfeldigheter som var utslagsgivende.

Eirin: Ja vi måtte det, og dermed ble SIRENE stiftet. Det tror jeg var viktig, for det er fryktelig mange organisasjoner i Larvik – store og små. Alle er organisert på forskjellige måter, så vi stiftet en egen forening.

Nina: I denne sammenhengen her ble det sånn, «ahhh, slutt å spør». Vi måtte bare ha et sted å plassere økonomi, regnskap, orden på penger som skal ut og inn. Etter hvert har vel SIRENE også blitt en kunstnergruppe på et vis.

Eirin: Ja, absolutt, og en forening kan jo utvides. Og vi vet jo per nå faktisk ikke hvor ting går så det er jo litt up for grabs, egentlig.

Eirin: Vi forfattet det ganske tidlig. I alle våre hen­vendelser unngikk vi å legge oss opp til det politiske språket og heller være veldig tydelige på vårt eget, for å trenge gjennom rett og slett.

Nina: Vi begynte med en gang å jobbe med å presentere oss, vår bakgrunn og tanker for prosjektet for de politiske partiene, vi inviterte oss inn til parti­møtene, rett og slett. Da var det egentlig FrP og Høyre som opplevdes som mest interesserte og nysgjerrige for hva vi holdt på med, noe jeg syntes var rart for jeg hadde tenkt meg det motsatte.

Eirin: På det tidspunktet hadde Arbeiderpartiet ­ordførervervet, nå er det Høyre. I 2018 kom endelig kulturplanen, etter at denne skissen vi snakket om innledningsvis ble fremlagt i 2014. I planen som ble ­endelig vedtatt i kommunestyret 2018, er kunsten ­inkludert og med på å definere større deler av programmet. Og det er ikke bare oss! Det er mange andre som også har jobbet med dette, fra forskjellige vinkler og med mange bidrag, men vi tar gjerne en del av æren her, altså.

Eirin: Tålmodighet.

Nina: Veldig mye tålmodighet.

Eirin: Jeg tror vi presenterte vår kompetanse og ideer på en sånn måte at vi faktisk ble lyttet til og tatt på alvor. Fremfor å demonstrere på barrikadene var dette en tilnærming som viste seg fruktbar i denne prosessen – for det er jo komplekst hvordan kunstverden fungerer og det er også komplekst for folk å forstå kunst.

Eirin: Ja, vi jobbet på et vis med noe som er mye større enn oss selv. Og vi brukte et «vi» som også handlet om ulike miljøer – vi snakket for alle. Ja, vi brenner og jobber for den profesjonelle samtidskunsten, men i en enhver by, også i Larvik, må man jo se verdien av flere miljøer. Det handler om byens mangfold, og samtidskunsten som utfordrer oss er ikke alltid den mest tilstedeværende her.

Samarbeid med Chris Bould

Nina: SIRENE handler jo om å gi en stemme til den kunsten som både gir og får motstand, og i den forbindelse, tidvis hvordan Chris har blitt behandlet som kunstner i byen. Selv om han har gjort prosjekter i regi av f.eks. Den kulturelle skolesekken, har han også opplevd å bli bortvist, installasjonene han har satt opp i offentlige rom har blitt kastet og fjernet av blant annet kommunen. Han har gjennom mange år vært en tydelig og uredd kunstner, så det var naturlig at han ble en representant for det vi var ute etter å sette lys på.

Eirin: Han er jo en radikal type, en som står ut og som skiller seg fra mengden, både i forhold til livs­filosofi og hvordan kunsten og livet synes å være ett, med sin væremåte, men også hvordan han aktivt begynte å lage disse sosiale rommene.

Nina: Han hadde atelier rundt omkring i byen, lagde bålplasser og samlingssteder, alltid sosiale møteplasser som ble laget som installasjoner. Å komme der Chris var, var som å komme inn i en sånn liten ­eventyrverden. Han hadde ofte barn innom og var opptatt av å formidle tankene sine og måten han jobbet på til barna. Veldig åpen, samtidig som han står på sitt. Det er helst i kommunal regi at ting har blitt fjernet og han har blitt bortvist. Jeg husker for eksempel da det var åpning av kulturhuset Bølgen i Larvik. Dette huset hadde også kunstnerne i byen kjempet for, men da Chris installerte seg slik han pleide i forbindelse med åpningen, med bål og muligheter for samtale og feiring, var han ikke lenger velkommen. Vakter ble tilkalt og det ble truet med politi. Jeg husker det som en merkedag for kunsten i bybildet, men med et negativt fortegn.

SIRENE hadde lyst til å lage sosiale møtepunkter. Da var det naturlig å koble på Chris som gjennom mange år hadde skapt slike plasser overalt og på de merkeligste steder. Ikke et prosjekt som Sylvette, men et skultpurelt verk med kobling til Chris sin estetikk og hans måte å lage sosiale møteplasser på. Da kom Rintala Eggertsson arkitekter inn, med sin helt spesielle innsikt i hva som er essensen av dette, og som har skapt noe nytt ut av det med installasjonen på Bøkkerfjellet.

Eirin: Det var meningen at de skulle samarbeide, men innen vi kom i gang var vi i starten av corona. Chris sin alder og helse tilsa dermed at vi ikke kunne få til samarbeidet som vi ønsket, på den tiden vi hadde til rådighet. Vi hadde et tidspress fram mot byjubileet i 2021, da kommunen ønsket å realisere prosjektet. Dagur fra Rintala Eggertsson var allerede veldig ­involvert, og prosjektet ble gjennomført på en måte hvor både arkitektenes integritet og deres uttrykk fikk lov å spilles ut og fremstå selvstendig. Samtidig ble Chris sitt kunstnerskap og integritet ivaretatt.

Nina: I årene før hadde Chris hatt en del kontakt med Dagur, og de hadde utvekslet materialer og jobbet sammen. Dagur kjente derfor historien til Chris og hans kunstnerskap godt.

Chris sitt kunstnerskap ble i stedet for opprinnelig plan vist i full bredde med separatutstillingen «Tre pinner i Kors» på Galleri Bølgen. Utstillingen kom opp i forkant av installasjonene til Rintala Egggertsson, og ble derfor også et formidlingsprosjekt for realiseringen av installasjonen på Bøkkerfjellet, der sammenhengen mellom de to ble synliggjort. Utstillingen viste etter vår mening også hvor aktuell han er som kunstner i dag, både i forhold til materialitet og innhold.

Eirin: Vi har måtte endre kurs og ta forskjellige grep underveis, men løst det ved å kaste oss rundt og omdefinere ting. Denne organiske måten eller metoden om du vil, gjennomsyrer egentlig hele SIRENE. Dagur hadde satt seg grundig inn i Chris sitt kunstnerskap og brukte det som grunnlag for å skape disse fire installasjonene – Vår, Sommer, Høst og Vinter – under tittelen Tanzy Fumitory. Tanzy er planten reinfann, fumitory er jordrøyk. Chris er jo opprinnelig agronom og plantene på balkongen hans hjemme er gjerne ugress som ingen liksom anerkjenner.

Hus for utenforskap

Nina: Bøkkerfjellet er et veldig sentralt sted i Larvik, men også et sted hvor byens løse fugler har holdt til. Det er også ett av stedene Larvik kommune ønsket å se på mulighetene for å utvikle, og som gjennom mange år har vært fokusert på som et mulig bindeledd mellom sentrum og indre havn.

Eirin: Og som Chris har hatt et veldig nært forhold til.

Nina: Alle i byen har et sterkt forhold til stedet. Vi har kanonen som står der og salutterer hver 17. mai kl. 07.00 ved det gamle brannvakttårnet. Da er det et samlingssted for hele byen.

Nina: Ja, det er mange som fortsatt gjerne vil ha det litt skjult og uberørt. Den ligger litt på tuppen, utenfor allfarvei. Det er et bratt stup ned, med en fantastisk utsikt over fjorden. Men også litt utenfor, som vi tematisk har fokusert på. Det som var viktig for Dagur å tolke i forhold til Chris sin kunstneriske tilnærming, var hvordan han forholdt seg til samfunnet. Det er også et valg en kunstner tar, å stå litt sånn på utsiden og bare med dét markere hva du gjør og hva du står for. Og det gjør jo Chris. Han har ikke noe behov for å gå til kommunen, han gjør som han gjør. Da syns jeg det er en fin symbolikk med det arkaiske huset Rintala Eggertsson valgte å ta utgangspunkt i. Installa­sjonene utfordrer vår gjengse oppfatning av hvordan et hus skal stå, og viser respekt for at noe står støtt, selv om det ligger sidelengs eller på hodet.

Eirin: Ja, den er temporær og skal i utgangspunktet stå i ett år til. Men det ser ut til at det søkes om at den fortsatt skal stå, for ett år av gangen. Verket er kommunens ansvar nå, og det er lagt opp til et bookingsystem for den delen av installasjonen som utgjør en scene. Den skal brukes, men jeg tror det tar tid for folk å venne seg til det, og faktisk begynner å tenke på det som en mulighet.

Nina: Nå kan det hende at vi må ta noen grep, eller kommunen må gjøre det. Mange er ikke vant til å bruke stedet, og stedets rykte har nok forhindret aktivitet og at folk føler det naturlig å gå dit.

Eirin: Det er jo noen som har brukt stedet og fortsatt bruker stedet som sikkert føler på dette eierskapet. Også har du alle naboene rundt, det ligger boliger rundt hele. Vi var veldig opptatt av dette da byggemeldingen og tillatelsen kom – at vi allerede hadde vært rundt til alle naboene og snakket med dem personlig, forklart prosjektet og lyttet. De fikk en mulighet til å påvirke plasseringen av i hvert fall den ene installasjonen, i forhold til utsikt og sånn. Det var helt nødvendig å være dialogsorientert med alle.

Nina: Ikke minst også ovenfor de som bruker Bøkkerfjellet hver dag, som har fast plass hvor det liksom står «reservert» på benken.

Eirin: Vi ønsket å involvere dem i den grad de selv var interessert å bli involvert. Noe de også ble, ved å bli med på å lempe stein og grus og ha ansvar for bålvakt under åpningen. Det ble et veldig fint prosjekt-i-­prosjektet, en slags kunngjøring av at dette er et sted for alle. For vi ble også mistenkt for å være en del av en plan fra kommunen om å fortrenge disse menneskene. Da gikk vi ut med et innlegg i Østlandsposten for å fortelle hva vi gjorde.

Nina: Det lå en slags anklage i forhold til det spørsmålet; hvor skal de gjøre av seg?

Eirin: Ja, og det kunne vi svare ganske tydelig på, også gjennom å involvere de i prosessen. Så kritikken ble lagt død ganske raskt egentlig.

Eirin: Ja absolutt. Den var jo relevant, og helt legitim å adressere når det faktisk kom opp i folks bevissthet.

Nina: Utenforskap ble belyst mens byggingen pågikk, og med innleggene som kom i lokalavisen og i sosiale medier. I vår plan var det jo veldig tydelig at vi ville belyse nettopp utenforskap. Også for de som ikke har mulighet til å leie seg inn på kulturhuset Bølgen, og for de som ikke har annen tilgang til en scene enn i en offentlig park for eksempel. Scenen på Bøkkerfjellet ment for alle.