Mellom et ute og inne
Tarald Wassvik og Siri Leira

I 2017 flyttet kunstnerne Siri Leira og Tarald Wassvik til Saksumdal i Lillehammer kommune og etablerte visningsrommet Saksumdal Tempel i bygningen som ligger innerst på eiendommen.

Siri Leira: Det startet av nødvendighet, kanskje. Vi var helt nye her og den første impulsen var å skape noe ut av stedet. Skulle vi få noe til å skje måtte det bli gjennom det vi kan, som er kunst, i motsetning til å drive en landhandel for eksempel.

Tarald Wassvik: Det er karakteristisk for området at man må gjøre ting selv, enten man driver en liten gård eller et verksted. Så på mange måter ble det et naturlig møte, ettersom det kunstnerstyrte feltet vi var vant med også var veldig DIY.

Siri: Definitivt (latter).

Tarald: En av grunnene til at vi kaller det tempel, har vært tanken om at det er et sted man må oppsøke fordi man er spesielt interessert.

Siri: Det vekker jo en type nysgjerrighet hos mange, som lurer på hva det egentlig er. Det ser vi av mange søk etter Saksumdal Tempel på nettet, og at mange kommer innom og lurer på hva vi holder på med.

Tarald: Overraskende mange i forhold til hva jeg hadde trodd. For folk som har en direkte eller indirekte tilknytning til kunstfeltet, har det blitt et reisemål.

Tarald: Siden vi eier bygningene har vi gitt oss selv et langt tidsperspektiv. Det er en slags pakt om at vi skal jobbe i vårt eget tempo, og ikke trenger å målrette oss mot publikumsgrupper for å få hjulene til å gå. Vi er ikke avhengige av å betale høy husleie hver måned, det er heller ikke verdens undergang om vi ikke har en utstilling noen måneder. Vi kan la det gro sakte og unngå de mer aggressive strategiene for å engasjere et publikum.

Tarald: Ja, det har vært noe av tanken. Noen av prosjektene er ikke utstillinger som er ferdige til en dato, men utgjør permanente inngrep i bygget. Selv om de kan bli fjernet ved neste utstilling, er tanken at utstillerne selv velger hvordan de vil påvirke stedet. Om det ikke er innenfor en utstillingsperiode, kan man likevel komme dit som publikummer og se hva som har skjedd. Det er litt som når man var tenåring og alle visste om et forfallent hus et sted i skogen man kunne gå til og som forandret seg fra gang til gang.

Siri: Kunstnerne vi inviterer får hele bygget og stedet til disposisjon. Det har vært overraskende få voldsomme inngrep så langt, av typen Gordon Matta-Clark med ­splitting av bygget med motorsag. Da har det heller handlet om å legge til, eller gå i forsiktig dialog med, den eksisterende bygningsmassen. Prosessene og ­samtalene mellom oss, kunstnerne og stedet er alltid ­viktig. Vi vil definere Tempelet over tid, med prosjekter som fylles naturlig inn. Også med tanke på årstider. Å ikke ha altfor stramme rammer i forhold til tid er ­veldig viktig, selv om vi gjerne setter en åpningsdato og inviterer inn til visning.

Vinden er verket

Siri: Tidlig i prosessen snakket vi faktisk mye om at vi burde ha det.

Tarald: Vi har diskutert det med Anders Hergum, som jobber sammen med oss på et prosjekt til åpningen av Nasjonalmuseet. Vi har skrevet en tekst oss i mellom, ikke i form av et manifest som skal publiseres, men om hva det prosjektet betyr. Det er kanskje typisk at behovet for en skriftlig avklaring kommer når prosjektet i seg selv oppleves paradoksalt, også for oss som er involvert.

Tarald: En ting er tenkningen og ideene om stedet, en annen ting er sansningen og den kroppslige ­erfaringen i møte med omgivelsene og bygget. Uansett hvor konseptuelt orientert man er, så jobber man også med sanseopplevelser – møter mellom kroppen og verden. En utstilling som tydeliggjorde det aspektet er Solveig Lønseth’s «VINDR OG AUGA». Apropos små inngrep, tok hun ut tre knuste vindusruter og satte inn håndlagde glassplater laget sammen med glass­kunstner Jeanne-Sophie Aas. Tanken om det kontem­plative rommet synliggjøres med de fargede glassene, som i et kirkerom. Når sollyset faller inn ser det annerledes ut enn i gråvær. Og fokuset på selve bygget forstørres, fordi man blir gående å se på nesten alt annet enn kunstverkene, alt etter hvordan lyset treffer i rommet.

Siri: Det ene verket var også en knust rute, som hun ikke erstattet, og poengterer forholdet mellom inne og ute. Trekket fra vinduet er understreket som materiale i verkbeskrivelsen.

Tarald: Utstillingen var første gang Lønseth jobbet med glass-fusjonering, noe hun har jobbet videre med i ettertid. Vi har vært opptatt av at vi skal tilby kunstnerne noe i form av et brudd – eller en mulighet for å jobbe med noe nytt. Enten det er nye tanker eller metoder som kan være med videre, uavhengig av oss.

Tarald: Det ene påvirker nok det andre. Generelt tenker vi at visningssteder og institusjoner for kunst også bør sees som produksjonssteder for kunst, og ikke bare steder for formidling. Dette skillet er på mange måter ideologisk, ved at kunstfeltet fort kan tippe over til å være et rent formidlingsapparat. Det er mye bra med god formidling, men man kan risikere å miste ­nærheten til produksjonen, og forståelsen av erfaringene ved det å være i et kunstnerisk arbeide, hvis fokuset er eksternt hele tiden.

Tarald: Det vi har vært litt opptatt av er hvor mange og hva som egentlig må til for å lage en utstilling. Det er et helt mylder av mennesker og praktiske problem­stillinger. Som kunstner kan man være på sitt eget atelier den ene dagen og jobbe som tekniker på et museum den andre. Det kan være interessant om noe av den realiteten kommer til syne i samtalene rundt Tempelet.

Siri: Det er en måte for oss å samle kompetansen på, som utgjør og omhandler så mange ting. Vi bruker alt det vi har lært, enten det er montering, programmering, redskap eller teknisk kunnskap, og Saksumdal Tempel blir et sted for oss der vi både kan teste ut det vi selv er nysgjerrige på og dermed kan tilegne oss nye ferdigheter. Det er uten tvil et veldig lærerikt prosjekt for oss, og noe som vi sikkert også vil kunne dele med andre.

Tarald: Fordelen med en sånn ordning er at det faktisk fungerer som en anerkjennelse og støtte, på tross av at ikke all kompetansen i prosjektet synes like godt utad til enhver tid. Å gi pengestøtte til forskjellige typer prosjekter er å gi pengestøtte til kompetanseutvikling i feltet. Lokalpolitisk snakkes det om kunst og kultur som viktig for publikum, og hvor fint det er å se utstil­linger, men dessverre lite om hva som skjer bak i kulissene og merverdien det har på sikt.

Siri: Med små midler får man prøvd viljestyrken i veldig stor grad, og vil man noe nok får man det nesten uansett til, men om noe skal vare kan man ikke bare ta risiko. Risiko er spennende, men skaper slitasje på motivasjonen over tid.

Tarald: Det er forskjeller fra prosjekt til prosjekt. Når arrangørstøtteordningen i sin tid kom, var det også rettet kritikk mot at den utgjorde et press til å profesjonalisere visningsrom som i utgangspunktet var styrt av en gjør det selv-ånd. Og at det kunne føre til en forflating av virksomheten med mer byråkrati og ensretting.

Siri: Det aller viktigste med tilskuddsordningen er at vi har mulighet til å utbetale honorarer til kunstnerne; at når vi inviterer kunstnere har vi mulighet til å gi lønn for arbeid.

Tarald: Vi kan ikke forvente at folk skal jobbe gratis selv om man jobber ut ifra en kreativ impuls, eller aktivistisk posisjon. Hvis vi skal jobbe med andre kunstnere er vi nødt til å gi dem penger, og det er egentlig det disse støtteordningene muliggjør. Det er klok kulturpolitikk hvis det er forståelse for dette.

Mørkt potensiale

Tarald: Ja, det er viktig å peke på de praktiske ­realitetene. Du har jo for eksempel denne fortellingen av bygda som lages av Schibsted-konsernet, når de lager egne reportasjer om drømmen om et småbruk, fordi småbruk er søkeord nummer én på finn.no sine eiendomsannonser. Det er ikke nødvendigvis feil at det kan være fint å bo landlig, men som en generell fortelling om distrikt-Norge tror jeg ikke småbruksromantikken er så virkelighetsnær.

Når det gjelder dette mørket så er det et litt vanskelig tema, for på den ene siden har vi vært opptatt av å ufarliggjøre det. For når vi snakker med naboene våre er det jo ikke noe mørke, men folk som er nysgjer­rige og hyggelige. Samtidig er det et mørkt potensiale, tror vi, i at man bygger ned møtepunkter på bygda, legger ned skoler, osv. I Saksumdal har Lillehammer kommune vurdert nedlegging av barne­hagen, da vil man legge ned et av de få stedene hvor folk møtes, og når folk ikke snakker sammen forsvinner limet og følelsen av tilhørighet. Den type politikk kan ha noen dramatiske konsekvenser på sikt.

Siri: Verkene vi jobber med til utstillingen på Harpefoss griper inn i den problematikken. Det er fortsatt åpent akkurat hvordan vi skal løse det, men vi lager en serie med kopier av oppslagstavla ved bygdehuset i Saksumdal. Vi lager verkene med et slags håp, som rammer til fotografier, men de bærer med seg dette dystre, med at aktiviteten og det offentlige rommet i bygda er lite, ­grunnet nedleggelsen av skolen noen år tilbake. Tavlen er også snekret på en måte som er typisk for områder der folk er nødt til å gjøre ting selv. Når vi kopierer den er det en måte å vise oppmerksomhet til det på.

Tarald: Vi hadde en soloutstilling med Ihra Lill ­Scharning i 2019 som het «Jeg vet ikke hvor jeg er». Produksjonen av utstillingen var spennende ettersom vi måtte bygge om lokalet, fordi hun bruker rullestol, og gulvet jo er fullt av hull og sånne ting. Hun var opptatt av det prinsipielle i at også andre rullestolbrukere hadde tilgang til å se utstillingen. Det oppstod en tankerekke blant oss om hva institusjonell avhengighet er. For å drive med noe her er man gjerne avhengig av egne praktiske evner, eller god hjelp. Disse temaene ble veldige tydelige, nesten karikerte i vår ad hoc-versjon av universell utforming, med snekring av en provisorisk rullestolrampe etc. for å tilpasse et falleferdig bygg, fullt av hussopp, midt ute i skogen. Istedenfor «gallerister» var vi plutselig en slags uerfarne BPA’er (brukerstyrte personlige assistenter). Den opplevelsen var skjerpende.

Siri: Ihra Lill sitt verk fra den utstillingen skal stilles ut på Nasjonalmuseet åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst». Vi bidrar også der, sammen med Anders Hergum, om å stille ut «Fassadenplanung», som opprinnelig ble laget for Saksumdal Tempel i 2019. Det har utviklet seg til en lang dialog om prosjektet i Saksumdal, der han ­laget et nytt inngangsparti til bygget. Dette er demontert og saget opp i moduler, for å kunne flyttes til Nasjonal­museet og monteres opp igjen. Det er nå montert i museet ved hjelp av et stillas vi tidligere brukte som uteverksted her. Tankene våre er i tråd med kuratorenes på den måten at vi mener verket diskuterer hvem som får delta med å definere noe som kunst – og hva som egentlig skal til for å definere den.

Tarald: Verket har stått ute i lang tid, ettersom utstillingen på Nasjonalmuseet hele tiden har blitt utsatt, og dermed har det dratt på seg mye patina. Når man kommer inn til utstillingen fra ene siden får man det litt i fleisen, og må se gjennom, eller gå rundt for å se utstillingen bakenfor. Vi poengterte overfor museet at vi ville det skulle være en blanding mellom et skulpturelt objekt og en inngang til den egentlige opplevelsen, som er utstillingsrommet og de andre kunstnernes bidrag. Ikke ulikt tempelet hos oss, så er den en fasade for et visningsrom, en lovnad om å komme inn til noe annerledes, som kanskje blir holdt.