En estetikk for fremtiden
Margrethe Kolstad Brekke og Martin Andersen

Rjukan Solarpunk Academy (RSA) drives av Martin Andersen og Margrethe Brekke i industribyen Rjukan, som fikk UNESCO status som Verdensarv i 2015. Bakgrunn for etableringen av RSA var Solspeilet, et kunstprosjekt som ble initiert og utført av Martin, og som fikk massiv global oppmerksomhet da det åpnet i 2013.

Martin Andersen: Vi tok over her i 2020, men Rjukan varelager ble bygget da Norsk Hydro startet industrietablering på Rjukan og stod ferdig 1908, og var da Norges største varehus. Det ble sagt at en fikk bedre sigarer her enn i Christiania, og det ble kjørt inn fire togvogner med sild om gangen. Så det var svære greier, med 85 ansatte bare i dette bygget.

Margrethe Kolstad Brekke: Det hadde Norges største omsetning i 1916 for varehus, så Rjukan vokste raskt til en ganske vill by med masse ting som skjedde. Varelageret er i dag et privateid lokale, og gjennom Rjukan sin UNESCO-status er bygget også et kulturminne som åpenbart bør forvaltes på en god måte. Sommeren 2018 gikk jeg for første gang i mitt liv gjennom gatene og forbi disse vinduene, det var bruktbutikk her og et lokale som så veldig fint ut synes jeg. Dette var før jeg hadde bestemt meg for å flytte til Rjukan, men jeg var allerede blitt oppmerksom på Solspeilet som et sånt lite mirakel i norsk samtidskunst.

Martin: Jeg flyttet til Rjukan i oktober 2002 og kjente stedet litt fra før, ettersom foreldrene mine bodde her. Ideen til Solspeilet ble egentlig lansert med en gang. ­Historien er at jeg var hjemme med barn, og gikk og jakta etter sola etter hvert som den forsvinner sakte ut av dalen. Det var da jeg tenkte hvorfor ikke bare speile den ned til en plass i byen? Ideen var ikke verre enn det. Er himmelen er blå, går du dit refleksjonen speiles og så er det sol der. Prosessen gikk i små, små steg fram til 2013, da Solspeilet endelig var klart og kunne slås på.

Martin: Ja, det var viktig fordi prosjektet drives av veldig mange andre interesser også, som ikke handler om kunst. Men med min bakgrunn fra kunst var det mest logisk å tenke på dette som kunstprosjekt.

Martin: Ikke i det hele tatt, og det har vært en gjen­ganger som lokal aprilspøk. Jeg har sett et par avisutklipp hvor det er foreslått å sende sola ned til byen.

Margrethe: Ideen ble første gang lansert i 1913, vi har en plakat av avisutklippet med idéforslaget, akkurat 100 år før etableringen av Solspeilet.

Martin: Det er nok en veldig logisk tanke når du bor her, fordi sola befinner seg akkurat utenfor rekke­vidde. I motsetning til i Nord-Norge, der jeg forestiller meg at sola om vinteren bare er fraværende, er den like i nærheten og det er bare å speile den ned hit hvor det er skygge. Etter at jeg hadde begynt å jobbe med prosjektet var det mange som sa til meg at «ja, men jeg hadde den ideen først» (latter), så ideen er kanskje ikke så fremmed og er nok en drøm som mange har hatt.

En realisert utopi

Martin: Ja, ingeniøren var Gud her på Rjukan i 1913.

Margrethe: Ja, det går fire år tilbake i tid, til vinteren før jeg flyttet til Rjukan og ble kjent med Martin og hans omgangskrets. Når det gjelder ideen til RSA er det en tredje person som er viktig i denne sammenhengen, og som heter Siddarth Sareen. Han er forsker og avdelingsleder på Universitet i Stavanger nå, men var tilknyttet Universitetet i Bergen mens jeg jobbet med en utstilling på Hordaland kunstsenter. Utstillingen omhandlet energiteknologi i lys av bærekraftig omstilling og overgangen fra fossil til fornybar energi, og jeg introduserte Siddarth for Martin. Siddarth som også er poet, fortalte han hadde vært med på en solarpunk festival i Berlin og lest dikt. Det var da Martin kom på det at Solspeilet egentlig er solarpunk.

Solarpunk er et science-fiction begrep fra 2009, og på samme måte som steampunk og cyberpunk er det en videreføring av den tradisjonelle sci-fi litteraturen. Mens 50- og 60-talls science fiction en veldig tekno­logioptimistisk, er ikke solarpunken mer radikal enn Paris-avtalen og FNs bærekraftmål. Solarpunken byr likevel på en tydelig estetisk terminologi, og utgjør et narrativ om hva som er mulig å se for seg når det gjelder fremtiden.

Martin: Det gjør det, samtidig som det er en måte å hente tilbake grunnideen omkring Solspeilet som kunstverk.

Margrethe: Solspeilet er en realisert utopi og en ­manifestasjon av noe helt utrolig. Tinn kommune tok slagordet «Å gjøre det umulige mulig» som en konsekvens av Solspeilet. Jeg vil si at kjernen i kultur­arven på Rjukan i dag er radikal innovasjon. Så kan en si at innovasjonsbegrepet har blitt mer belastet, fordi det assosieres med utvikling av stadig nye smarttelefoner og forbrukersamfunnet.

Martin: For meg handler det om at Rjukan er en slags avsondret andedam. Ting som skjer her er veldig lett å beregne, kalkulere og se effekten av. Hvis du gjør ting på større steder eller steder med mer utviklet infrastruktur og flyt, har det lettere for å viskes ut. Her er et samfunn som kan oppleves fra a til å. Samtidig er det et lite homogent ­samfunn som består av veldig mange lag, noe som også gjør det interessant.

Margrethe: Jeg har flakket mye rundt og bodd mange steder i mitt liv. Når jeg lette etter et rimelig sted å bo og finne atelier, kom Rjukan stadig opp som et sted med utrolig arkitektur og lav kjøpskostnad. Når jeg leste meg opp på stedet fremstod det mer og mer uvirkelig, og fortettet i en utrolig sær topografi. Nå har jeg bodd blant disse fjellveggene i fire år, men stedet slutter ikke å fascinere meg i sin underlighet.

Når vi nå får forskningsprosjektet Empowered Futures hit, får vi også anledning til å samle inn mye mer informasjon ut av hvordan infrastrukturen, topografien, Det røde biblioteket og alle disse andre fenomenene er sammenvevd. Det vil være et veldig bra sted for kunstnere å komme til, ettersom Rjukan er som et fortettet diorama over mange av modernitetens uavklarte spørsmål.

Margrethe: Eller et slags Disneyland for antropocen og spørsmålene som vi strever med å løse og finne svar på i dag. Man fant opp kunstgjødselen her, man hadde verdens største vannkraftverk. Martin har snakket om at man kunne laget en doku­mentar om alle verdensrekordene fra Rjukan. De som bor her vil antagelig bli veldig takknemlige etter hvert som kunstnerne bidrar til å belyse alle de utrolige og små detaljene, på en måte som bare kunstnere kan gjøre.

Margrethe: Jeg tror det virker begge veier, Rjukan trenger kunsten og kunsten trenger Rjukan. Da ­Solspeilet ble til brøt en alle prinsipper for hvordan kunst i offent­lige rom skal produseres og virke, som dette med armlengdes avstand og alt sånn. Men man fikk til noe magisk som kunstfeltet har mye å lære av, og folk i byen elsker Solspeilet uten å vite hva samtidskunst er.

Martin: Pluss at det er rike tradisjoner med dette fra ­tidligere. Før industrien var det et bondesamfunn her som har fostret mange rosemalere, spellemenn, ­finsmeder og alt mulig sånn, slik at folkekunsten ligger der allerede.

Margrethe: En annen faktor er at Rjukan kan kobles til opprinnelsen av det institusjonelle kunstfeltet i Norge. Den Norske Turistforening ble stiftet oppi her i 1868 som et nasjonsbyggingsprosjekt, med sterke innslag av vandrende malere som Johannes Flintoe som var de første til å male Gaustatoppen og Rjukan­fossen. To år etterpå etablerte Flintoe det første ­kunstakademiet i Christiania. Det var billedkunstnere som reklamerte for Rjukanfossen i første omgang, og som siden satte Sam Eyde på ideen om å utnytte potensialet i ­Rjukanfossen.

Med byen som festivalrom

Margrethe: Det har vært en lang prosess opp mot ­Rjukan Solarpunk kunstfestival, og nå har vi et ­ganske stort budsjett. Samtidig er det også en pilot, der hensikten med alt vi gjør er å skape noe som ikke kollapser første året, men etterhvert også kan utvikle sin egen infra­struktur. Det er identifisert tre parallelle ­målsetninger, der én målsetning er å jobbe tverrfaglig og levere forskning på hvordan en ny type residency kan fungere, og som kombinerer kunstnere og aktivister. Vi har alle­rede hatt besøk av en aktivist som heter Anja ­Askeland som startet Norsk Borgerlønnsbevegelse. Vi ser at ­aktivister er kjempeviktige for å holde hjulene i gang i samfunnet, men det finnes få støtteordninger for disse. ­Mange akademikere er opptatt av borgerlønn som en idé som tydelig utfordrer status quo i forhold til dette.

En annen komponent er å få til en diskusjon om hva slags kulturhus vi trenger på Rjukan. For noen år siden skulle veldig mange kulturhus bygges, uten at man hadde penger til å fylle det med innhold. Vi prøver å se det fra en litt annen kant, der vi snur steiner for å finne hva slags kulturhus som kan forsvare hel­årsdrift. Ikke bare en festival for tilreisende på sommertid, men noe som gir kultur og livskvalitet på Rjukan året rundt.

Martin: Et annet prosjekt som heter NuDa handler om ungdom, kulturarv og samtidskunst. Dette er noe kunstforeningene kjører i samarbeid med Sparebank­stiftelsen, og på Rjukan har vi tenkt at hver stein er kulturarv. Så i stedet for kulturarv som noe de gamle forteller er viktig, prøver vi å trekke det ut og heller la barna definere sine egne verdier. Vi ønsker at de kan lage sitt eget sted, med utgangspunkt i elva Måna som renner gjennom byen, og som ikke er på lista over verdensarv på Rjukan.

For meg handler det også om at elva fortsatt er
penger for fabrikken. Alt det andre som har blitt verdensarv er museumsobjekter, men elva representerer fortsatt all verdiskaping i dalen her. Jeg tror Tinn var ett av stedene med størst verdiskaping per hode i Norge, og det handler bare om vannet i elva. Det er for meg veldig interessant, samtidig som Hydro er veldig klare på å nekte folk adgang til elva. De andre fem elvene som renner gjennom kommunen brukes til bading og fisking, men Måna som renner gjennom byen er det ingen som bruker. Det er ikke lov til oppholde seg der, du skal ikke gå dit, og du skal i hvert fall ikke bade der. Så det handler om å ta tilbake elva og bruke den som en del av vår bakgård.

Martin: Vi har fått med oss en advokat i prosjektet, en veldig morsom fyr som heter Per Lykke og som var manager for DePress i gamle dager. Hans juridiske vurdering blir en del av kunstprosjektet som skal vises i sammenheng med festivalen.

Margrethe: Kunstnerne er i ferd med å utvikle sine ideer nå, og vil foreslå å gjøre ting rundt omkring på steder de interesserer seg for.

Martin: Vi samarbeider også med Norsk Industri­arbeidermuseum som har en del lokaler tilgjengelig.

Margrethe: Noe vil også skje her i disse lokalene. Ettersom mange kunstprosjekter vil være nokså tørre og konseptuelle, er det viktig å skape festivalfølelse med DJs og med varelageret som episenter for festivalen.

Margrethe: Vi har laget en portofolio med prosjekter fra disse årene og som inneholder utrolig mye rart. Vi har hatt en treårig kunstskole med barn, samarbeid med forskere, etableringen av denne kafeen her og av ulike lokalsamfunnsprosjekter. En idé Martin hadde var å lage en «best-før-kafé» basert på å utnytte mat­svinn. Det er masse organisering som skal til for å få ­dette til å fungere i en liten by som Rjukan. Borgerlønn har vært interessant å finne ut mer om, og i den sammen­heng har Marianne Heier laget et kunstprosjekt om Det røde bibliotek på Rjukan.

Alt dette går an å ta videre, men vi trenger at det kommer inn flere folk og at vi får utredet potensialet til RSA i løpet av året. Samtidig handler det om hvordan kulturpolitikken ser ut fra distriktene: hvordan er vilkårene for visuell kunst og hva kan man forsøke å påvirke. Det blir et klasseskille i kunsten nå, der de som er ferdige på akademiene ikke lenger har råd til å bosette seg i Oslo eller Bergen, med mindre de er rike. Distriktsperspektivet for visuell kunst bør oppdateres, endres og belyses.

Margrethe: Jeg håper det, etter hvert som vi kan bli mer robuste. Nå har vi jobba ganske lenge med prosjektene og samtidig fått pannekakene til Martin plassert på Googlemaps, så ja, vi har blitt relativt ­etablerte. Vi startet med å være litt stuck her under ­koronaepidemien, og har utviklet RSA siden da. Å koble prosjektet på andre samarbeidspartnere og få institusjonalisert virksomheten så mye som mulig, tenker jeg vil være viktig å få til nå.