Et fremskrapt landskap
Elin T. Sørensen og Mads Pålsrud

På Klosterøya lages et læringslandskap og utendørs forskningsrom dedikert til ild, eksplosjoner og pyroeksperimenter: Gnister, varme og kunnskapsutveksling er kjernen i det oppfinnsomme samlingsstedet.

Elin T. Sørensen: Det startet med at dere kuratorene (Viel Bjerkeset Andersen og Eivind Slettemeås) ønsket at kunsten skulle gå inn i en diskusjon om byutvikling, noe jeg ble glad for ettersom det er sjelden man gis den muligheten som kunstner. Det var ikke så vanlig på det tidspunktet, men nå har KORO begynt å gå mer aktivt inn i denne type tilnærming. Jeg inviterte Mads fordi han jobber med brukersentrert by- og steds­utvikling. For å komme i gang valgte vi å grave et hull i parkområdet, med drømmen om å finne en skatt.

Mads Pålsrud: Ja, det var høsten 2017. Tanken var at vi skulle bli kjent med Klosterøya, og «skrape i overflaten», som vi kalte det. Vi ville få kontakt med stedet og inviterte forskjellige folk til parkområdet, til intervensjonen vi hadde satt i gang. Det som skjedde videre opplevdes som litt tilfeldig der og da. Tilfeldigvis hadde landskapsarkitektene med ansvar for utforming av skolens uteområde, Steinar Moe, som er grunneier og utvikler parken, og representanter for skolen og kommunen et møte i nærheten, og kom innom parken. Steinar Moe syntes ideen om å grave fram ­kambrosilurberget var fascinerende. Dermed var en viktig forbindelse med stedet etablert.

Elin: Ja, vi begynte veldig åpent og på et vis var dette litt risikabelt for oss. Vi lot prosessen være åpen veldig lenge, vi lot være å lukke den og tok ingen konkrete valg og lot ting skje av seg selv. Vi tenkte at noe må komme til oss fra dette stedet, og i den første fasen gikk vi rundt i Skien, hang opp plakater og prøvde å komme i kontakt med folk. Men vi kom jo ikke i direkte kontakt med folk på den måten.

Da bestemte vi oss for å grave hullet, og det var et utrolig rart sammentreff at det nevnte møtet fant sted. Vi forklarte at vår visjon var at parken trengte å grave bort alle massene, slik at det historiske og naturlige landskapet fikk komme til syne. Dermed fikk vi sådd denne tanken.

Mads: Det var nok avgjørende at Steinar Moe var der akkurat da og kicket på ideen. En representant fra skolen i kunstkomiteen var også tilstede akkurat da.

Elin: Hun lagde en forbindelse med forskerlinja ved skolen, slik at vi etter hvert også kom i kontakt med Kåre Høyer. Ettersom Kåre, som er biologi- og geologilærer og leder for forskerlinja, har stort søkelys på tverrfaglig læring i felt, passet denne ideen om å grave frem berget godt inn i undervisningen. Vi var ukomfortable med å bare tre en idé over hodet på andre. Vi ville heller at stedet og folkene skulle få noe de virkelig hadde bruk for. Etter en del dialog med Kåre og elevene, kom Kåre opp med at de trengte et sted for eksperimenter med ild, varme og eksplosjoner. En pyrolab tenkte vi – wow, for en idé!

Mads: Kåre var allerede interessert i området som skolen skulle flytte til. Skillelinjene mellom de geologiske epokene ordovicium og silur er gjort synlige i berg­grunnen, der det såkalte Oslo-feltet har vendt siden opp. Du ser alle lagene i berggrunnen, og på geologikartet hadde han sett at denne linjen går akkurat der vi hadde gravd hullet.

Elin: Det var en annen rar tilfeldighet.

Mads: Et oppdrag som ble gitt elevene var derfor å prøve å finne denne skillelinjen. Vi ønsker at prosjektet skal være en slik skattejakt. En historiker vi hadde invitert inn fortalte oss også at «her står vi på det som en gang var Kanariøyene». Ettersom berggrunnen har forflyttet seg gjennom kontinentalplatenes be­vegelser, har dagens Oslo-felt en gang vært nede ved ekvator. Sånne ting ville vi finne! Så ja, det blir mange slike små fortellinger gjennom prosjektet.

En økologi med folk som bare gjør ting

Elin: Ja, og vi hadde et ønske å aktivisere den planlagte parken fra begynnelsen av. Vi begynte med å grave det hullet og invitere inn masse folk, historikere og en sånn «skaugubbe», en av de gamle skogsarbeiderne, og som gjennom den tradisjonelle tømmerfløtingen utgjorde en viktig kobling til stedet. Vi prøvde å skape en møteplass allerede da, for å få informasjon om stedet. Da Kåre kom inn ble det et tettere samarbeid med han. Uteklasserommet har egentlig eksistert fra og med da Kåre begynte å gi elevene oppdrag. Elevene gjorde research for oss og gav oss input til utformingen av uteklasserommet og Pyrolaboratoriet. Sånn sett er det et relasjonelt og prosessorientert prosjekt. Vår metodikk er at selve prosessen leder prosjektet, og ikke vi. En organisk tilnærming til stedet.

Elin: Ja, det er veldig krevende å jobbe med langvarige prosjekter som avhenger av kontakt med mange folk over lang tid. Vi har jo erfart at energien i prosjektet har gått opp, dalt litt, og så gått til bunns og vært litt sånn død. Venting på et kommunalt broprosjekt eller at utbygger endrer på planer for hvor ting skal være. Alle avgjørelser som vi ikke har medbestemmelse i eller kan påvirke selv.

Mads: Prosjektet har tatt form i en tett dialog med Kåre, som er en veldig idérik person. Andre personer, som landskapsarkitekt Laurie Vestøl var også involvert som en slags støttespiller i prosjektet. Hun kicket på dette med uteklasserom og sammen med skolen har hun hatt forskjellige workshops knyttet til det og invitert andre kunstnere inn. Skolen gjør ting på egen hånd, andre ­ganger gjør vi ting sammen. En slags økologi med folk som bare gjør ting.

Mads: Vi har på mange måter tatt regi på prosjektet selv. Vi har selv tatt initiativ til søknaden om finansiering fra KORO, som ble sendt inn fra fylkeskommunen. Og all ære for at de har gitt oss det rommet og stolte på at det kom til å bli noe, selv om det har vært litt usikkerhet rundt hva som skal komme ut av det.

Elin: Det er òg interessant at Kåre, som er en veldig kreativ og idérik person fikk et rom i prosjektet. Med kompetansen vi har med oss er det viktig at det er et kunstprosjekt. Da fikk han også et rom og en arena å fylle med sine ideer. Hvis du klarer å etablere et slikt rom, gjennom en kunstnerisk metode eller tilnærming, spesielt knyttet til stedskunst, som handler om folk og sted, så kan du faktisk tilby en arena for andre fag hvor de kan jobbe annerledes og eksistere på en annen måte, fordi kunsten er såpass fri.

Kunst er kanskje ikke fri i forhold til penger, for det er ganske stramme budsjetter, men ganske mye friere i ­f­orhold til sin tilnærming til stedsutvikling, og i forhold til lover og regler. Byutviklingsprosesser er som et speedtog som går i ulike retninger. Det er lite rom for eksperimentering og nye tilnærminger. I dette tilfellet der kunsten får lov å være tonegivende, kan man skape et åpent rom der de kan være eksperimentelle. Hvis man også jobber tverrfaglig kan man gi andre fag muligheten til å operere annerledes, og min opplevelse er at folk er veldig glad for å få muligheten til det.

For oss handlet det å inkludere Kåre i teamet om ­eierskap, og respekt for at han har bragt inn så mange gode ideer. Når han har kommet med nye ideer har vi vært opptatt av at det er et skapende fellesskap mellom oss. Som sagt har det vært en strategi for oss at stedet skulle gi oss ideene. Gjennom at ideer kommer til oss fra stedet, kan vi respondere på og legge til rette for dem.

Graptolitt-rakettovn

Elin: Når vi har vært tilstede i disse workshopene og elevene har gjort eksperimenter som å smelte stein eller dratt på befaring etter planter som kanskje kunne flyttes for å lage en våtmark, har de fortalt oss at de ­husker mye mer av informasjonen enn når de sitter i klasserommet. Vi har ikke fått så mange tilbake­meldinger fra folk i Skien, for området er fortsatt en byggeplass. Det er ikke et sted folk går, og når vi i starten snakket om Klosterøya var det ingen som hadde noe ­forhold til at det skulle bli en park der ute. Det har vært et område med industrivirksomhet som har vært avstengt for publikum, og de har hatt helt andre møteplasser, slik som et lokalt kjøpesenter. Å dra til Klosterøya park var liksom helt fjernt for dem, men på et senere tidspunkt vil jo også Skiens befolkning og de som bosetter seg der ta i bruk parken.

Elin: Ja, du spurte i sted om dette med tverrfaglighet og utforskning av roller. For meg som er utdannet kunstner og landskapsarkitekt og som jobber med byutvikling, er det ikke så viktig å skille mellom ulike roller. Det er prosjektet og hva det skal bli, hvilke ferdigheter man trenger for å få det til som er viktig. Jeg liker godt å jobbe med nettverk og knytte prosjektet til mennesker som kan bidra inn. Det er utrolig viktig å finne folk som har hjertet på rett sted, har god energi og er åpne for en eksperimentell og åpen kommunikasjon. Man merker jo om folk er villig til det eller ikke.

Vi har noen ganger brent oss med å ta inn folk som ikke har klart å følge i den banen. Kanskje har vi blitt flinkere til å navigere og knytte til oss folk som er med på notene. Ikke at de har den-og-den utdannelsen, men at de er med og har lyst til å bidra. Da blir det mer organisk, og noe annet enn å sette opp team som lager milepæls-programmer, der du gjør det og jeg gjør det. Det høres kanskje litt idealistisk ut, og det er noen fallgruver med en slik organisk tilnærming. Det er en utfordrende balansegang, men jeg har mer tro på det og jeg syns at prosjektene blir bedre av det. Men å holde ut er en utfordring, det merker vi jo nå.

Elin: Igjen er det en modningsprosess. Vi har jo hatt mange idé-dugnader med lærere og elever og flere sammenkoblede konsepter som surrer oppi der, som nå blir til. Vi har jo visst at vi skulle lage ulike ovner ut ifra de funksjonene Kåre ønsker. Vi har tenkt over hvordan vi skulle klare å finne en løsning på det, da vi plutselig fant svaret gjennom å koble utformingen til ­fossiler vi har funnet i berget. På bakgrunn av det ­begynte vi å konstruere ovnens funksjon, for eksempel ovnen som vises i utstillingen her, som er inspirert av en fossil som heter graptolitt. Ovnen har et helt annet design enn standard rakettovner, men samme funksjon.

Resultatet, Graptolitt-rakettovnen som vises i utstillingen her på Harpefoss hotell, er like overraskende for oss, og dette er en prototype der vi tester om det gir mening å gi ovnen et design inspirert av et fossil i berget på Klosterøya. En dialog mellom berget og ovnen som jeg mener gir mening. Nå har vi funnet et spor som vi kan utvikle resten av ovnene etter, og som vi ikke hadde fra før. Om den organiske prosessen med å utvikle ting bare slippes løs, faller ting på plass over tid og blir til noe vi aldri kunne tenkt ut på forhånd.

Elin: Ja, det har vært underliggende og påvirket vår konseptutvikling. Det er interessant å analysere hvordan ting dukker opp, og hadde vi hatt større tidspress hadde vi kanskje valgt mer lettvinte løsninger som hadde ført til en svakere kunstnerisk idé. Nå begynner det å løsne og vi har kommet på et spor med en ­overraskende utforming, samtidig som de har den tiltenkte funksjonen. Oppdraget vårt er jo å lage et ­kunstnerisk verk, ikke bare designe et uteklasserom.

Elin: Ja, jeg tenker det er viktig å hele tiden insistere på det kunstneriske som en ekstra dimensjon. Å bare designe et uteklasserom med ovner ville vært litt sjelløst. Det er kanskje litt klisje å snakke om noe sånt, men kunsten har en dypere dimensjon som egentlig ikke forklares med ord, men oppleves.

Elin: Nå tenker vi også at sluttproduktet, som i tillegg til berget og ovnene også blir en bok. Vi syns jo det er viktig å gripe tak prosessen og beskrive det vi har gjort. Egentlig har vi gjort oss noen viktige og dype erfaringer innen et felt av kunst i offentlig rom og stedsutvikling som er ganske nytt i Norge. Det er ikke så mange som har artikulert eller beskrevet dette som en slags metodikk eller tilnærming. Så jeg tenker at vi også har noe å bidra med ved å oppsummere prosjektet i en bok, heller enn i en utstilling slik vi først hadde tenkt.

Mads: Ja, når vi snakker om det sånn så tenker jeg at det kanskje er dumt å sette en dato eller årstall, men for vår egen del må vi jo avslutte eller runde av et kapittel. Når Pyrolaboratoriet står ferdig, kan det jo være at ideene vil eksistere på flere steder. Men på Klosterøya skal det jo ferdigstilles, og jeg tror alle har lyst til at det også skal utvikles videre etter at det er ferdigstilt. Kanskje ønsker skolen å bygge flere ovner og gjøre andre ting der. Kanskje blir vi koblet på igjen, eller kanskje vi ikke kommer til å jobbe med det mer.

Elin: Planen er jo å lage syv ovner og plassere de ut i landskapet, på berget. Målet er at forskerlinja ved skolen bruker det videre, og da går eierskapet over til skolen.

Mads: Og de kan bruke dette akkurat som de vil.