Et avtrykk i lufta
Marit Arnekleiv og Egil Martin Kurdøl

Stedet for første del av prosjektet Overhopp var Møllers Landhandel, bygget i 1978 og nedlagt i 1999. Bygningen ligger langt fra nærmeste hus, rett ved bygdeveien og med tett skog på alle kanter.

Prosjektet dere startet opp for ett års tid siden tok utgangspunktet i en butikkbygning langs veien, uten synlig aktivitet rundt. Hva slags sted er Møller Landhandel og hvorfor ville dere lage et kunstprosjekt her?

Marit Arnekleiv: Utgangspunktet var at vi hver for oss hadde kjørt forbi dette stedet på tur til Fagernes. Vi hadde begge to stusset over at det lå en bygning som tidligere hadde vært butikklokale her, midt inni en skog. Helt for seg selv, uten bebyggelse rundt. Vi begynte å undersøke, tok kontakt for å finne ut hvem som var eier, hvilke funksjoner det hadde hatt. Vi fant frem til Torbjørn Møller, en av arvingene etter Kjell og Nora Møller som drev landhandelen og bygde den i 1978. Butikken ble lagt ned i 1999, så driften pågikk i en veldig kort periode på rundt 20 år.

Egil Martin Kurdøl: Det var viktig å komme til dette stedet, få et grunnlag for å forstå hvorfor det er der, dets historie i forhold til nærmiljøet, sånne ting.

Marit: Butikken lå midt mellom kirka og idrettsplassen, et strekk på to kilometer. Det var tydelig at den var en viktig institusjon i et samfunn som endret seg dramatisk løpet av 80-tallet. I utgangspunktet hadde bygda 13 skoler og 13 butikker, der de fleste forsvant i løpet av kort tid. I dag er det to butikker igjen, og en sentralskole beliggende omtrent midt i kommunen.

Var det en oppblomstring av aktivitet i samfunnet forut for dette?

Marit: Jeg tror ikke det var oppblomstring, men det var mange grender og et samfunn hvor det hadde vært mye skogsdrift. Det var sesongarbeid med liten inntekt for veldig mange, og nesten ingen hadde bil. Et gammelt lokale ved kirka hadde fungert som butikk tidligere, men der var det vanskelig å parkere. Så da bilen kom og det ble behov for parkeringsplass, valgte de å flytte butikken hit, midt inni skogen. Men frem til 70-tallet hadde ikke folk særlig ­transportmiddel.

Egil Martin: Til å begynne med lå stedet i bakevja. Andre områder hadde elver de kunne fløte tømmer på, mens elven i dette området var helt ubrukelig, med fosser og stryk. Da tømmertransport gikk over til bil, var det en stor begivenhet og skognæringen blomstret opp i større grad her.

Men det at bygget ligger der, det var likevel det første vi lurte på. Hvorfor stopper vi her og kjører saktere for å se – og hvorfor husker vi dette stedet? Det var slikt vi spurte oss selv om. At det var en veldig markant situasjon var utgangspunktet.

Og utgangspunktet er et ganske ladet sted. Et forlatt møtested i lokalsamfunnet, der forfallet har begynt å sette inn. Det gir ikke direkte assosiasjoner til stedsutvikling og framtidsvyer?

Marit: Nei, absolutt ingen framtidsplaner med det huset, sånn som det står.

Egil Martin: De hadde egentlig tenkt å rive det, men en ung gutt i familien hadde sterke følelser for ­stedet. Sånne sentimentale grunner førte til at nei, det skulle ikke rives. Familien besluttet at det heller skulle få stå.

Marit: Noe annet som gjorde historien interessant var det korte blaffet da butikken eksisterte. At den ikke er noe spesielt, utover betydningen den hadde for de som var der og handlet i løpet av den perioden. Noen gamle gubber som satt der og drakk kaffe fra ­termos mens de fortalte historier, mens han yngre som hadde overtatt butikken mot slutten, ikke gadd å høre så nøye etter på historiene lenger. Det er en sånn ­mikrohistorie som ikke skaper store bølger, men som forteller om en dramatisk endring i bygdesamfunnene på 60- og 70-tallet.

Dette med mikrohistorier, som på engelsk kalles «history from below», er en viktig del av prosjektet. Hva slags materiale er det dere tenker å samle inn gjennom prosjektet?

Egil Martin: I vårt fag som kunstnere ligger det en forpliktelse til å undersøke stedet. Å finne ut noe om historien og bli kjent med omgivelsene. I denne sammenhengen blir det kanskje enda mer interessant enn det er for en del andre sammenhenger jeg jobber i. Hvis jeg skal jobbe langt oppe i høyfjellet er det helt andre faktorer som er viktigere.


Skallet og historien

Når dere begynner å jobbe med et sånt prosjekt, hva ser dere etter?

Marit: Det du sa om å komme inn på stedet er viktig, Egil Martin. Vi hadde ikke noen klar formening om vi ville gjøre noe inne eller ute, eller begge deler. Men etter at vi hadde vært der så tenkte vi at dette huset er jo avstengt, mens det som har skjedd inni huset er ­historie. Det er skallet til historien som er fysisk og ­synlig. Så derfor fikk vi tidlig et bilde av at huset skulle være avstengt, og at vi skulle jobbe med eksteriøret.

Egil Martin: Med denne situasjonen var det et veldig klart brudd mellom sivilisasjonen og naturen. Stort ­tydeligere går det nesten ikke an å få det.

Nei, det som er innerst beskyttes kanskje i det lengste mot forfallet som kommer utenfra og gradvis tærer ned bygningen. Dette var første steget i prosjektet, kan dere si litt om det?

Marit: Da vi kom inn oppdaget vi et tapet på personal­rommet med et tidstypisk 70-talls trykk. Det hadde ­merker og var litt falmet enkelte plasser, men den var ­veldig vakker og kunne tolkes inn i optimismen som måtte ha vært der for å bygge butikken, ta opp lån og få tegninger fra Kjøpmannsforbundet (en stan­dardisert byggutforming for butikker, tegnet i ulike ­størrelser og som det finnes mange eksempler av fra denne tiden). Da fant vi ut at vi kunne bruke den tapeten utvendig.

Egil Martin: Det var det mest markante trekket vi fant innvendig. Den appellerte til oss som et sterkt uttrykk, ellers så var det ikke så veldig mye å ta tak i innvendig.

Denne blomsterdekoren utgjør en slående kontrast der den er pålimt utendørs, som en siste motstand mot naturen. Men installasjonen var heller ikke tenkt å skulle stå særlig lenge?

Marit: Nei (latter), og den takket for seg selv der ute. Den fikk hard medfart den vinteren av vær og vind og snø.

Egil Martin: Vi ble veldig fornøyde med den, men vi har hatt en del utfordringer med gjennomførelsen, rent fysisk med lakkeringer og materialbruk og sånne ting. Men vi er tilfredse med tidsperspektivet.

Fikk dere tilbakemeldinger fra naboer, på den ­skulpturelle delen av verket, hvis man kan kalle det det?

Marit: De var vel forsiktige, det var jo ganske fremmed. Vi hadde et fint møte på Etnedal bibliotek i fjor høst, der vi presenterte prosjektet. Det var ikke mange som møtte opp der, stort sett innflyttere, men de som kom hadde vi en fin prat med. Noen hadde minner fra å ha vært i Etnedal på ferie i barndommen, og var knyttet til stedet på den måten. Og det kom også noen naboer den dagen vi hadde ballongen oppe.

Egil Martin: Ja, de var forsiktige. For familien er det et sted de er veldig knyttet til fremdeles, også som eiere. Foreldrene hadde lagt ned mye arbeid i det, så det er en del av deres historie. Men de var veldig positive til vårt arbeid hele veien. De forstod og diskuterte våre ideer, og syntes det var interessant det vi jobbet med. Vi var vel noe usikre på hvordan de ville ta imot denne ballong ideen, men de syntes det var en kanon idé.

Et overhopp

Ballongsvevet pågikk over et kort og intenst tidsrom, som en slags happening i prosjektet?

Egil Martin: Ja, eller en performativ installasjon som vi kaller det.

Hvordan kom den ideen til, og hvordan var prosessen med å få realisert den?

Marit: Jeg tenker at vi begge hadde en idé om
noe som skulle løfte huset, eller skape et visuelt bilde av noe som løfter det. Så var det vel du, som hadde den klare ideen om en varmluft-ballong?

Egil Martin: Det jeg tenker om dette prosjektet, er at vi kjenner hverandre så godt og har jobbet sammen så lenge. Dette er første gang vi lager et kunstverk hvor vi utfører prosjektet helt likeverdig. Selv om vi har noen styrker og svakheter som også gjør at vi utfyller hverandre, så har kommunikasjonen omkring den kunstneriske delen vært helt flytende denne gangen. Det er også noe av det flotte, at det er fullt og helt vårt verk.

Men til ballongen, så var det å få kontakt med Norsk Luftsportforbund sin avdeling for ballong. Der kom vi i kontakt med fagsjef for ballong, som vi hadde en lang samtale med og som anbefalte vår mann til å hjelpe oss: Mikael Klingberg. Han var den absolutt mest erfarne, og egentlig den eneste som kunne tenke
seg å bli med på dette prosjektet. Vi tok kontakt med han og fikk et vellykket møte, før vi gjorde en avtale om samarbeid.

Marit: Men han var fortsatt usikker. Ballongen skulle barduneres fast til huset og sentreres over det. Det var en ganske utfordrende jobb som han måtte gjøre beregninger på og grunne over før vi fikk et 100% klart svar. Det måtte også være helt vindstille når han skulle gjøre det. Vi måtte følge med på ­langtidsvarsel og sirkle inn en tidsperiode der det kunne skje. Det var mest vindstille om morgenen den dagen, så vi hadde planlagt å gjøre det i åtte-tiden. Da de kom opp fant de likevel ut at de måtte starte ­klokken seks, for å være helt sikre. Og det ble jo masse vind utover dagen, så det var helt riktig. Vi måtte også ha noen hjelpetau på taket, og du kjente jo på de kreftene …

Egil Martin: Ja, det var tungt å styre den der, så det var et risikoprosjekt. Selv om vi hadde tenkt gjennom alt og gjort alle mulige forberedelser, manglet det til slutt ett tau som vi ikke hadde kontroll på.

Marit: Og ett tau måtte gå over veien, det hadde vi ikke beregnet (latter).

Egil Martin: Vi måtte stoppe all trafikk, men vi hadde med oss mange hjelpere, heldigvis.

Marit: Jeg tror det var 20 stykker vi hadde fått lurt oppover.

Med en sånn performativ installasjon er det som om tiden for en kort stund stanser i denne pågående forsvinningen og gjengroingen av periferien. Det er et spektakulært stunt – samtidig som det er en ­stillferdig og lite inngripende aksjon.

Marit: Ja, i pressemeldingen kalte vi det et «avtrykk i luften». Det beskriver tidsepoken da butikken eksisterte, men også denne happeningen som er ganske voldsom, og egentlig litt brutal akkurat når der skjer. Selv om alle sporene etter aksjonen er borte, er det et ganske voldsomt inngrep i landskapsrommet.

Luftballongen er også omdreiningspunkt for ­prosjektet, hvor dere ikke lenger deler samme til­nærming som folklorister eller folkeminnegranskere, men tilfører noe nytt og selv bidrar til historien.

Marit: Det er jo en måte å aktualisere historien og ­synliggjøre den på. Så kan det også være at de som eier historien fra før ikke nødvendigvis aksepterer vår ­versjon, men her har vi vært heldige. Dialogen vi har hatt for å få dette realisert har gått veldig bra.

Egil Martin: For meg starter det alltid med det visuelle og i det det visuelle faller på plass. Det er i større grad en ­intuitiv prosess enn en intellektuell prosess, det å sette noe inn i en større sammenheng selv om det befinner seg langt fra utgangspunktet.

Premisser for samarbeid

Dere har kjent hverandre lenge og jobbet sammen i mange år. Hvilken betydning har det at dere selv velger stedet dere skal jobbe med, satt opp mot å bli forelagt et sted som for eksempel innen oppdragskunst?

Marit: Nei, jeg blir bare veldig nysgjerrig. Det er liksom det første, å bli nysgjerrig på et sted og ville finne ut mer om det. Det kan både være en situasjon som leses og som jeg har lyst til å klargjøre eller se nærmere på, eller at stedet eller bygningen i seg selv fanger interessen.

Egil Martin: Jeg syns jeg gjør mine beste arbeider når jeg velger premissene selv. Altså, du kan jo ikke legge alle premissene selv, i forhold til økonomi, tid, krefter og slike ting, men jeg har problem med å forholde meg til et sted hvor jeg blir fortalt at jeg skal komme og være der så-og-så lenge. Det kan ikke være noe krav om at det skal være noen igjen fra min deltagelse. Jeg ­legger heller premissene selv når jeg har vært på slike ­symposier i utlandet, og det er heller uvanlig.

Mye av prosjektet vil jo også handle om ­dokumentasjonsformen. I utstillingen MYCELIUM viser dere to seriegrafier, som også var tiltenkt en spesiell utforming.

Marit: Det var tenkt presentert i en mappeform som gjenspeiler problematiseringen av dette med forvaltning. Et typetegnet butikklokale fra 70-tallet er kanskje ikke det som er mest interessant for historikere å ta vare på eller si noe særlig om. Mappe-ideen var også bakgrunn for det vi snakket om tidligere – hva vi velger oss og hva som velges bort i historieskrivingen.

Silketrykk og seriegrafi teknikken har historisk vært brukt både i reklamesammenheng og som politisk ­propaganda for å nå et større publikum. Det er også ­grafiske teknikker som har vært mye brukt i politisk kunst på 60- og 70-tallet, da denne butikken var i drift, så det er flere referanser til selve teknikken.

Egil Martin: Seriegrafi kom ganske naturlig inn, hele skallet til huset er jo et trykk med den tapeten. Det var naturlig å bruke seriegrafi når vi valgte å gå ­videre med det. Og vi bestemte oss ganske tidlig for å lage en bok. Det har vi alltid hatt med i prosjektene, og det handler om å ta sitt eget arbeide på alvor og gjøre det mer tilgjengelig.

Ofte blir det ikke så veldig mye igjen etter slike prosjekter, så kataloger eller en publikasjon kan ofte bli det viktigste som blir igjen. Hvordan går det med boka?

Egil Martin: Den er vel snart ferdig.

Marit: Den består av en midtdel med dokumenta­sjonsbilder og så to tekster, der Per Bjarne Boym har skrevet en kunsthistorisk refleksjon.

Egil Martin: Per Bjarne velger alltid en annen måte å angripe og tre inn i et saksforhold på. Det skiller seg fra veldig mange andre, som bare bruker begreps­apparatet som en vanlig kunsthistorisk måte å analysere et verk på. Så er det Hans-Jørgen Wallin Weihe som er historiker og antropolog, og som har gjort en mikro­historisk tekst.

Marit: Han sammenligner to utkantkommuner, Etnedal i Innlandet og kystkommunen Solund i Sogn, hvordan identiteten til disse stedene har blitt endret, men også ivaretatt gjennom håndverkstradisjoner, eller ved at nye grupper kommer inn.

Hans-Jørgen Wallin Weihe har en samfunnsgeografisk tilnærming som tilfører prosjektet tverrfaglighet, og som harmonerer med at dere jobber i et felt der praksis beveger seg utover det ­akademiske og ­institusjonelle feltet?

Marit: Det berører mange når et naturområde eller et bygdesamfunn endres, og det er mange aspekter som trekkes inn. Et tidligere prosjekt som vi var med å arrangere var et nordisk kunstprosjekt der en astrofysiker deltok. Og vi har alltid hatt med andre folk, musikere, dansere …

Egil Martin: Og samfunnsforskere. Det er nok litt ­tilfeldig også, men det er veldig bra å få noen å spille med og noen blikk utenfra.

Marit: Jeg tror den historiedelen som Hans-Jørgen skriver kan ses som en parallell til måten vi utvikler kunstprosjektet vårt på. Kunnskapen eller kjennskapen som blir avdekket gjennom at han var med, har også vært med på å gi oss mer materiale å jobbe med. Så ja, det spiller en viktig rolle.