Dansende trojansk hest
Pelle Brage og Julia Bruun

JAM er samarbeid, prosjekter og konstellasjoner som oppstår rundt kunstnerparet Pelle Brage og Julia Bruun. JAM er en moderne kunstinstitusjon uten vegger, som skaper møter mellom folk og kunst.

Pelle Brage: JAM PUBLIC er mange ting. Det er Julia og jeg som har masse barn sammen og forsøker å skape et innhold som kan gi mening i livene våre. Det er også en drøm om et sted, en slags institusjon som vi ser behov for. Så det er mange ting, og det kan bli mange ting. På en eller annen måte er det også i ferd med å bli en teatertrupp. Det kan gå i retning av det institusjonelle, og det kan gå i retning av et samarbeid med en gruppe mennesker som jobber godt sammen. Som et dyktig band som kan jamme, freestyle og gi hverandre motstand og input i selve prosessen med å skape.

Julia Bruun: Vi er lokalisert på Odderøya, et område som er fylt av andre gode kunstnere. Vi tenker det er viktig å skape et kreativt, levende miljø for å skape noe sammen og ikke bare kjempe om midler eller beile til byens kunstdirektører. Vi kan gjøre ting selv og vi gjør det bare!

Pelle: Vi søker det vi kan av midler, og gjør det vi får penger til. Egentlig startet det med at vi fikk dette lokalet vi har nå, som er et veldig utadvendt rom med store vinduer. Vi tenkte det kunne være et sted folk kunne møtes og få ville ideer.

Vi startet med å bare skrive JAM med store bokstaver på fasaden, et postulat kan man si, men etter hvert som vi gjorde flere og flere tverrfaglige samarbeid har det blitt mer reelt. Det oppstår magiske og uforutsigbare ting i denne åpenheten der vi spør andre «vil du jamme noe med oss».

Pelle: Drømmen er at vi kan sette i gang prosjekter med tverrkunstnerisk tilnærming og prøve ut konstellasjoner der det både er gøy og interessant å se hva folk får ut av ting sammen. Men vi liker også å lage forskjellige ting, ofte noe veldig konkret vi pusher på å få til. Tivolimaskinen er et eksempel på et samarbeid som har oppstått med Thomas Askeland, der han kommer med sin idé om en tivolimaskin som så sprer seg videre til andre kunstnere som kommer med sine ideer og bygger konkrete tivolimaskiner. I motsetning til ideen om at «du lager det og jeg lager dette» ser vi etter om det kan oppstå noe nytt i møte med andre. Det er ­interessant som arrangør å få ting til å bevege seg.

Pelle: Nei, akkurat sånn har det ikke vært.

Julia: Ikke akkurat, men med den kommende festivalen vår p*ART*y har vi invitert inn folk og spurt dem om bidrag der vi jobber med å gi alle plass i en pyramide som utgjør grunnkonstruksjonen i festivalen. Pyramiden er foreslått av en annen person, og i denne sammenhengen er det hans drøm som passer inn i våre tanker, men også fordi vi selv var inne på ideen om pyramiden. Ofte er det sånn.

Pelle: Ja, på veien dit må man jo bare jobbe og prøve ut forskjellige ting. Vi hopper på vogna som står der og forsøker å få det beste ut av det. Den grønne kunstner var et slags oppdrag igangsatt av Kulturrådet der vi tok på oss jobben som kulturelt drivhus for å undersøke hvordan kunstnerisk virksomhet kan jobbe med grønn kunst. Så da tar vi med oss noen folk og åpner til slutt opp for at hele kunstmiljøet kan bidra med noe grønn kunst til avslutningsarrangementet vårt, Grønn Kunst Expo.

Nå inviterer vi inn folk og forteller de at det skal bli en fet kunstfestival som heter p*ART*y. Man kan kanskje si at rammen er sosial-estetisk kunst, men det er du som kunstner som skal komme med forslag til hvordan folk kan bidra og være med. Du kan gjøre en workshop der folk gjør sånn eller sånn, eller du kan gjøre det som et prosjekt der du inkluderer folk. Det andre temaet alle skal forholde seg til er den store pyramiden. På en eller annen måte er det et filosofisk eller kuratorisk grep som jeg synes er interessant. At man prøver å gi prosjekter eller utstillinger en felles retning, og at du som kurator ikke er redd for å kreve noe og gi oppgaver.

Julia: Noe som også gir en felles opplevelse. Å legge til rette for møter der man snakker sammen er viktig.

Pelle: Ja, man møtes også på en bedre måte om man har noe felles. Alle deltar på festivalen sammen, alle skal ta i mot publikum og vi skal alle forholde oss til pyramiden. Det er litt som å benytte en kollektiv lek som utstillingsmetode.

Julia: … og et frihetsrom for å kunne leke.

Pelle: Helt klart, et sted for frihet der guarden tas ned. Vi ser av forslagene som kommer inn til festivalen at alle er med på dette. Eller så er det bare vi som er veldig joviale og åpne for alt (latter).

Julia: Jeg opplever at vi møter noe vi selv synes er ­interessant å undersøke, og som vi kan bruke og bygge videre på i regi av JAM PUBLIC.

Julia: Nei, dette er også en festival som vil nå videre ut over det, ikke bare en kunstfestival.

Pelle: Vi kaller det jo p*ART*y og prøver å profilere det som en fest. Litt som en dansende trojansk hest, men som også har noe mer. Gjennomgående er det temaer som handler om å lure noe inn under huden til folk, eller inn i knollen, for å kunne lage en samtale om den verden vi lever i. Vi ønsker å skape oppmerksomhet om omgivelsene og refleksjon hos publikum. Det kan kunst gjøre på en helt annen måte enn f.eks. media.

Kunst på Torvet er mer direkte i måten vi profilerer det på: «Er du sint på kunst?», «Kom og snakk med oss». Kunstneren og kunstverkene er til stede og tilgjengelige for diskusjon, på den måten blir det ingen distanse og heller ikke noe som ikke blir forklart. Man kan møte kunstnerne som står der og sier: Vi gjør forskjellige ting, hva synes du? Hva slags kunst liker du?

Pelle: Ja, det syns jeg også er interessant. Det er også morsomt å kunne appellere til den offentlige tendensen til å ville bli underholdt. Likevel må vi kunne si, okei vi tar opp kampen med Dyreparken og om være et ­alternativ til Aquarama (en veldig dyr svømmehall i Kristiansand) men på våre og kunstens premisser, ikke bare ved å gå all inn og skape ren underholdning. Vi kan gå inn på den banen og gjøre noe underholdende, samtidig som vi snakker om noen alvorlige ting. Det rommet som appellerer til mange folk er super­interessant, fordi det nettopp inneholder en større diversitet og mange hoder som vi kanskje kan påvirke, men først og fremst for å høre på hverandre: Hvorfor tenker du egentlig sånn?

Man blir selvfølgelig påvirket av underholdning, men jeg synes vi er ganske gode til å holde på en form for kunstfaglighet eller kunsthistorisk referanse i dette universet. Vi er jo egentlig dypt seriøse (latter), og det er ikke utelukkende tull når vi lager tivolimaskiner med en person som bruker hånden som falsk krok. Vi diskuterer hva kunst er og hva vi skal med kunst, samtidig som vi setter tivolimaskinen inn i vårt eget oppblåsbare museum. Leken gjør at vi enklere kan snakke om alvorlige tema. I tivolimaskinen med «kroken» står du overfor en person som leker med deg: kanskje får du en chips fra maskinen, så har vi fikset både ensomhet og overforbruk i en smekk (latter).

Julia: Det er også en kritikk av at det menneskelige og møter mennesker i mellom forsvinner mer og mer. Vi har blant annet en AI-maskin som tegner med et menneske inni.

Pelle: Vi tuller med automatiseringen, effektiviseringen, digitaliseringen og prøver å lage noe som påpeker problemene som oppstår gjennom fremskrittet. Ensomhet, menneskelig samvær og sosialisering gjennom skjermen! En utvikling som til de grader avvikler og forkrøpler det som har med mellommenneskelig og sosialt samvær å gjøre.

Kunstalternativ i Kardemommeby

Julia: Helst skal folk også samtale med hverandre og selv være kunstnere. Alle kunstverkene i dette prosjektet var bevisst forskjellige – tematisk, materielt osv. Noen er veldig estetiske og i motsatt ende hadde vi for eksempel en «uteligger-skulptur» som var en fylt sovepose vi plasserte på en benk. Mange ­overså denne skulpturen før vi påpekte den. I en situasjon hvor ting skriker i mange retninger oppstår det naturlig en diskusjon.

Pelle: I Kunst på Torvet forsøkte vi for første gang å tilby art-on-demand, altså kunne man komme med noen konkrete ideer og få det bygget. Det er noe vi kunne tenke oss å arbeide mer i retning av, og det var også morsomt fordi vi ikke visste helt hvordan det skulle løses eller ta form underveis. De små båtflyktningene oppstod ut av dette og ble fysisk laget på torget, før de endte opp i byens fontener. Prosjektet var ikke resultat av en 1:1 etterspørsel eller ønske, men resultat av samtaler om politisk kunst.

Å møtes i det offentlige rommet er rett og slett veldig bra for å få inspirasjon og spille ball med andre. Og det er mye morsommere å forholde seg til mennesker, det dagligdagse og samfunnet. Vi får mye mer inspirasjon av det, enn å for eksempel å lese en kjedelig artikkel på Kunstkritikk. Det er på en måte et sted hvor det er fart i tingene og konteksten føles relevant i en større sammenheng.

Pelle: Jeg blir mer og mer glad for å være her, men i starten var det vanskelig å komme fra København. Det kan være vanskelig å komme til et lite sted der kunstmiljøet er veldig satt og gammeldags med diskusjoner om hvorvidt video er kunst osv. Men det kan også være ganske gøy om du begynner å leke med det, et nesten perfekt scenario å jobbe opp mot, der alt går sin skjeve gang med byens kunstinstitusjoner. Kunsthierarkiene er svært synlige og utgjør nærmest en klisje i denne lille byen, en slags Kardemommeby for kunsten. Det skal nesten ikke noe til før det blir veldig outrert (latter).

Det vi skiller oss ut med, er at vi ønsker å profilere oss som et alternativt sted for kunstnere. Vi vil ut på gaten og på turné, oppfinne nye ting og prøve ut grensene for hva vi kan kalle kunst og hva kunst kan brukes til. Når en hel mengde institusjoner har mer enn nok med å snakke om kunstfaglige referanser blir det veldig lett for oss å lage det alternative. På en eller annen måte er det veldig fint og noe vi er veldig takknemlige for fordi vi enkelt kan skille oss ut. Men vi håper jo også at vi blir mer enn bare en kommentar, og at vi kan bidra til å inspirere andre kunstnere til å sette i gang med ting. Og at Kulturdirektoratet ser at vi setter i gang noen fete ting for lokale kunstnere, og dermed støtter oss slik at vi kan få på plass i et økosystem.

Pelle: Ja, det ville ikke være særlig bærende i lengden å bare skulle lage noe med hverandre. I Kunst på Torvet var også andre kunstnere tenkt å skulle være med, men det var ikke nok penger. Så ble det bare oss og noen universitetsstudenter som var med å bygge og finne på ting. Festivalen blir første gang vi virkelig stoler på og er mer avhengige av bidragene. Det er en interessant utfordring for oss. Vanligvis prøver vi å holde litt styr på det, men nå er det blitt så stort at vi må stole på valgene som er truffet.

Pelle: Det er en street art festival, men det er veldig ­knyttet til akkurat den sjangeren. Ravnedans er en ­festival vi har fulgt i mange år, og som vi har tenkt at får til kule ting. De har vært inspiratorer for oss på den måten at de får folk til å møtes og gjøre ting sammen. I mine øyne er de også de mest profesjonelle kunst­aktørene i regionen akkurat nå og gjør interessante produksjoner. Nå hopper vi litt etter de og arrangerer festival på samme tid. Vi har også litt samarbeid der de henviser til vår festival.

Pelle: Jeg har begynt å tenke at det kanskje handler litt om hele kunstutdanningen faktisk. Den er litt gammel­dags, og jeg lurer noen ganger på om den norske kunstutdanningen er ekstra gammeldags? Jeg vet ikke, men det handler litt om hvordan man blir møtt og hva som setter ting i gang. Men det kommer seg tror jeg, bare langsomt.

Skattejakt og jakten på ressurser

Pelle: Når vi blir invitert til noe prøver vi alltid å tenke hva vi synes kan være spennende og hva som kan komme ut av det. Dette med teater er noe vi undersøker mye for tiden, i teaterverden arbeider man mer kollektivt med en ramme, noe vi tenker også kunne vært mer av det visuelle kunstfeltet.

Det handler også om å oppsøke nye ting som vi vet absolutt ingenting om, og som vi gjerne vil lære noe om i våre prosesser. Det holder det ikke å bare snakke med offentligheten, vi må også snakke med andre faggrupper. Altså har vi endt opp med enda en ny idé, et postulat eller en drøm: å lage et teaterstykke der temaet er dette fuglereservatet som skal flyttes fra Lillehammer.

Pelle: Det gjør at prosjektene og ideene kan bli større. I starten lager vi noe visuelt og estetisk som skal kommuniseres, så går det opp for oss at det er faktisk skuespillere og musikere som er veldig dyktige til dette. Ikke nok med at de har erfaring med stemmebruk og det å snakke, men de går også inn i karakterer og samspill. Det gir noen helt nye ­muligheter som du kan iscenesette, og åpner igjen for en situasjon der man ikke er alene om å løse ting. Vi ser hvordan musikere spiller sammen, og det er det vi drømmer om, å kunne jamme med andre folk og andre fag.

Julia: Og få i gang en dialog. Det er mange som sitter rundt omkring og er veldig kompetente, men det vi kan gjøre er å gi de en felles opplevelse av at de i dette møtet ser hverandre, begynner å snakke sammen, og forhåpentligvis blir mindre fremmede for hverandre. Med sin individuelle kunnskap kan de sammen komme frem til kompetente løsninger for store verdenskriser, så som miljøkriser, krig, pengemakt over mennesket og natur, sult, flyktninger.

Pelle: Det er også mange som sier at de ikke helt forstår hva vi gjør. Er det for barn, er det for voksne, er det ablegøyer? Jeg drømmer om at man kan møtes på kryss og tvers. At man ser noe i prosjekter som det Oppblåsbare Museum, og at det kan ha en referanse til kunst eller en forestilling om noe i samfunnet. Det kan også være at noe er så helt annerledes at man ikke klarer å lage noen koblinger til noe som helst. Vi gjør forskjellige ting, men vi gjør det annerledes. Jeg vet ikke om folk tar det så langt, men jeg tror i hvertfall at det er et imøtekommende og åpent univers.

Julia: … som man kan være og forme, for eksempel med jamming på festivalen.

Pelle: Eller så er det noen forestillinger som ligger så tungt over kunstinstitusjonens muligheter at det kan føles som en veldig tung dyne, noen ganger. Men hvis noen vil være med i en klubb som lager tradisjonelle utstillinger, og synes det er veldig fint å høre på taler, stå med et glass vin i hånden og ha fin kjole på, så er det jo ikke sånn at vi vil boikotte og fjerne alt det. Det blir også feil, fordi det rommet må man også respektere.

Når jeg går på en sånn utstilling, tenker jeg ofte at det er så utrolig fjernt fra det jeg har lyst til å gjøre, men så er det kanskje heller ikke mitt rom i det hele tatt. Eller det kan også være det, fordi det er kunst og på en eller annen måte er noe kreativt vi lager. Men av og til blir jeg usikker på om jeg bare går inn og hopper på noen. Hvis det er for lite av dette, så er det egentlig et demokratispørsmål – det skal være plass til oss alle.