Monumental humanisme
– pasientkunst og samfunnsplanlegging
Anne Siv Falkenberg

Dikemark psykiatriske sykehus åpnet i 1905 og skal etter planen flytte fra det store sykehusområdet i løpet av 2026. I prosessen med kommende salg av eiendommen utforsker Dikemark kunstarena blant annet hvordan det kan tilrettelegges for kunstmiljøet som jobber der, og hvordan stedet kan bli et senter for den store samlingen med pasientkunst laget ved Dikemark.

Dikemark kunstarena ble startet opp av Trafo Kunsthall i 2021 på oppdrag fra Asker kommune. Kan du i korte trekk fortelle om bakgrunnen for kunstsatsningen og hva slags sted Dikemark er?

Anne Siv Falkenberg: Dikemark har vært på radaren til Asker kommune de siste tjue årene som et sted de ønsker å utvikle. I 2016 ble det skrevet et utfordringsdokument¹ hvor det ble lagt noen føringer på hva man ønsket med stedet, som å utvikle kulturnæringer, satsning på kunst osv. Mesteparten av driften på Dikemark er nedlagt, men Oslo Universitetssykehus (OUS) har fremdeles tre operative enheter innen psykiatri: en høysikkerhetsavdeling og to andre avdelinger. Alt dette skal flyttes til ny sikkerhetspsykiatri ved Ila i Bærum i 2026. Det er de overordnede planene, så styres prosessene rundt Dikemark av det jeg pleier å kalle et trehodet troll: OUS som fremdeles har sykehusdrift og eier rundt 30 fredede bygninger, Oslo kommune som eier mye av grunnen, og Asker kommune som er reguleringsmyndighet.

Da store deler av sykehusdriften ble nedlagt på slutten av 90-tallet var det mange kunstnere som så etter atelierer og leide seg inn. Fra 2008 begynte ateliermassen å stige til rundt 50 kunstnere, som er antallet som jobber der i dag. Dette er den typiske historien med slike steder, der kunstnerne ofte er de som kommer inn først. Før Asker kommune kontaktet Trafo om oppdraget hadde det vært mye avisskriverier, kronikker og medieoppslag fra kunstnerne selv, i forsøk på å skape blest om Dikemark og for å fortelle om potensialet. Etter å ha gjort dette i omtrent ti år begynte man å gå litt lei, før tanken kom om å få en kunstinstitusjon til å jobbe for noe mer varig

Så Trafo sitt oppdrag oppstod som et initiativ til samarbeid mellom Asker kommune og kunstnerne? Kan du fortelle litt om bakgrunnen for det?

Det var kommunens initiativ, så er det alltid mange tilfeldigheter som gjør at det ender opp med et oppdrag. Ofte er det en kronglete vei, men som den eneste større kunstinstitusjonen i Asker kunne Trafo kunsthall ta på seg et sånt oppdrag. Det er et spesifikt men også løst oppdrag, noe som kan være kompliserende. I Mycelium-serien leste jeg f.eks. om Pyrolaboratoriet (et byutviklingsprosjekt for Klosterøya i Skien med kunstnerne Elin T. Sørensen og Mads Pålsrud, red. anm.) hvor prosjektet har fått utvikle seg organisk over ganske lang tid, mens her utvikler og planlegger vi også mandatet for oppdraget. Er det muligheter for en artist-in-residence ordning? Hvordan kan man løse ateliersituasjonen og fellesverksteder, hva kan man gjøre for å bevare stedet, osv.

Med kulturnæringer som innfallsvinkel innebærer det vel at dere samtidig bidrar til fremtidig verdiøkning for området, men for hvem?

Ja, det er klart at vi gjør, og det er et godt spørsmål. Det kan være en vinn-vinn situasjon ved at man får en kjøper og eiendomsutvikler som ser hvor bra dette er og at det ikke vil være noe poeng å kaste ut kunstnerne, og som ønsker å videreføre planene etter at den nåværende leieavtalen utløper.

Og Asker kommune planlegger aktivt i forhold til hva man ønsker seg med kunsten?

Ja, men samtidig som de gjerne vil at dette skal bygges opp, vil de ikke kjøpe eller gå inn på noe som har for stor risiko. På et aller annet nivå er jo all kunstnerisk virksomhet forbundet med risiko, men her er det snakk om mange millioner som skal investeres med tanke på rehabilitering av byggene.

Kommunen er likevel en reell samarbeidspartner på den måten at de vil at kunsten skal ha stor fremtidig betydning på Dikemark. Innad i kommunen og i politikk generelt er det et åpent spørsmål hva man forstår med kunst, kultur og kulturnæringsklynger. I slike rehabiliteringsprosjekter med store eiendommer gjelder det ofte å ticke av i boksen for kultur og regulering for kulturformål, men begrepet kan også være så bredt at det er vanskelig å vite på forhånd hva det innebærer.

Pasientkunsthistorie

Det er mange historier å fortelle om Dikemark, men hvorfor er det viktig å jobbe med den i en kunstkontekst?

Det er så mange lag med historie her, og jeg ser at kunstnerne her jobber tett med stedet over lange tidsperioder. Enten det handler om bygningene, psykiatrihistorien eller jernverket, så er det interessant å se hvordan historien siver inn i det de holder på med. Dikemark har en hundre år lang psykiatrihistorie, og før det var det et jernverk på stedet i over 150 år. I 1898 gjorde Oslo bystyre vedtak om etablering av sykehuset. Forholdene på det som da var Oslo Hospital i Gamlebyen var forferdelige, og Gaustad sykehus som var bygget tidligere hadde heller ikke plass til alle som trengte hjelp. Dette var før fattigkassa kom, så sosialhjelp fantes heller ikke. Samtidig hadde man allerede i 1848 vedtatt en ny sinnsykelov som sa at man skulle ta bedre vare på de med psykiske lidelser og gi de verdige forhold. Mange ble ivaretatt innenfor det som het privatpleien, ofte på gårder der de levde under grusomme forhold. De kunne være lenket fast til vegger og det var ingen føringer på hvordan de skulle ivaretas. På den måten kan en kanskje si at har vi beveget oss i full sirkel tilbake i dag, ved overføre mye ansvar for tung psykiatri til lokal forpleining og vilkårlig oppfølging.

Fremveksten av dette miniatyrsamfunnet ved Dikemark sykehus gikk hånd i hånd med utvikling innen moderne psykiatri og medisinsk forskning?

Egentlig er det ganske bemerkelsesverdig at det på samme tid i hele Norden, ikke ble spart på noe da asylene skulle bygges. Det skulle være tipp topp funksjonelt med store luftige rom, høyt under taket og store vinduer med mye lys, det vi kanskje helst forbinder med leiligheter for folk med god råd i dag. At dette var forbeholdt de sykeste i samfunnet, sier noe om tilnærmingen man hadde.

Den første direktøren, Harald Holm var knallhard på at pasientene skulle ha det beste. Samarbeid med arkitekt om materialer, helt ned til detaljer som dørhåndtak er gjort ut i fra en helhetlig humanistisk tankegang som gjennomsyrer hvordan Dikemark ble tenkt og bygget. På den andre siden hadde man ikke de medisinene som kom senere, og svært få kvalifiserte pleiere. Pleiere og pasienter sov ofte på samme avdeling, denne adskillelsen kom også senere. Det var et eget lukket samfunn med mange tusen pleiere og pasienter som bodde sammen på Dikemark, og et høyt gjerde rundt området som man ikke ser i dag. Også legene med sine familier var en del av dette samfunnet.

Avviklingen av de store psykiatriinstitusjonene på 1980- og 90-tallet sammenfaller med innsparing av kostnader knyttet til drift og vedlikehold, med økende forfall i bygningsmassen. Opprinnelig skulle pasientene delta i driften av stedet, ved produsere egen mat og i størst mulig utstrekning sørge for egen opprettholdelse. Også denne behandlingstilnærmingen synes å ha forvitret sammen med bygningene?

Jeg jobber tett med Dikemark psykiatriske museum, og samtidig som stedet forfaller og man får følelsen av at dette er lenge siden, er det unikt med Dikemark at levende historie fortsatt formidles gjennom pensjonerte psykiatere, pleiere og folk som er oppvokst på Dikemark. Vi driver et slags feltarbeid her også, med mange ulike vinklinger på hvordan det opplevdes å jobbe der og hvordan man opplevde pasientene. Ut ifra et slikt mangfold av stemmer blir det et spørsmål om hva slags historier man skal fortelle, fordi man på individnivå opplever ting helt ulikt. Med en kakafoni av ulike meninger, inntrykk og vinklinger lander man kanskje på at «sånn må det ha vært», før det kommer noen og justerer dette historiebildet ved å fortelle om alt det andre som også skjedde.

Pasientenes egne fortellinger har i liten grad vært representert og synliggjort i psykiatrien. Dere har laget flere utstillinger med Dikemark sin samling av pasientkunst, og kan du si noe om hvordan dette har bidratt til representasjon i historiefortellingen?

Dette er også forskning i sanntid og jo mer vi graver, jo mer finner vi ut av. Da vi innså hvor verdifull samlingen er og behovet for å forske videre på den, dukket det opp en reell problemstilling med personvern. Vi hevdet tidlig at dette er kunst, og som kunstverk har det en opphavsperson med rett til å bli navngitt. Opp gjennom psykiatrihistorien har tolkningene omkring det man kaller pasientkunst åpnet og lukket seg. Noen har tatt til orde for at den må vises, anerkjennes og navngis, mens andre har ment at vi skal beskytte pasientene mot seg selv og noe de har laget i en sykdomsperiode, og at kun initialer skal brukes for å ikke utlevere personer.

Mange verk i museets samling er signert og innrammet, og mange har også navneplater med pasientens navn – noe som forteller oss at det på et tidspunkt har blitt verdsatt og ment for å være offentlig tilgjengelig. Da beveger vi oss videre og bruker dette som en case for å undersøke hva vi kan gjøre eller ikke gjøre med det. For OUS var det en stor problemstilling som de egentlig ikke hadde tatt stilling til, fordi det tidligere ikke har vært aktuelt å forholde seg til pasientkunst eller outsiderart i dette omfanget. Sånn sett er det et nybrottsarbeid vi jobber med.

Hvordan har dere jobbet juridisk for å få avklart dette?

Med utstillingen til Heinrich Nikes kontaktet vi jusprofessor Anne Kjersti Befring på Blindern. Hennes svar var at hvis kunsten er av en slik kvalitet at det er i offentlighetens interesse å vise verkene, kan de regnes som kunst etter åndsverksloven. Slik vi ser offentliggjøring av samlingen opp mot personvernloven er det tre kategorier å forholde seg til: Det er de som allerede har navngitt seg selv, signert med fullt navn og blitt rammet inn. Så har vi de som foreløpig omtales med initialer fordi vi må utrede om det finnes etterkommere, eller om de døde såpass sent at verket ennå ikke har falt i det fri, opphavsrettslig. Den tredje kategorien er de som har omtalt seg selv med pseudonym. Her har vi gått noen runder selv om vi kjenner navnet, og konkludert med at vi beholder pseudonymet ettersom pasienten konsekvent har omtalt seg selv med det.

Spørsmål om pasienters autonomi og samtykke er fortsatt høyaktuelt i psykiatrien. Hvordan kan pasientenes historier fortelle oss noe om slike dilemmaer i dag med alvorlig psykisk sykdom og autonomi?

I samlingen til Dikemark har det dukket opp en kunstner som har skrevet mye og vært veldig utadrettet, og faktisk fått lov til å sende brevene sine hit og dit. Det er også gjort funn på museet av store mengder skriftlig materiale med eksempler på automatisk skrift, det er romaner, noveller og andre typer manuskripter, men også dagboksnotater og tekster der pasientens egen stemme trer tydelig frem. Det er utrolig interessant og viktig, ettersom vi ikke har tilgang til pasientjournaler. Som de pensjonerte psykiaterne sier, er det gode grunner til å beskytte pasienten på ene siden, og kanskje også systemet på den andre siden.

Imidlertid er også dette skriftlige materialet i noen tilfeller omfattet av taushetsplikt inntil videre, siden det kan være tett forbundet med pasientjournaler. Uansett kommer de skriftlige vitnesbyrdene til å bli viktige. Kanskje er det mindre berøringsangst med å lese en pasients beskrivelser fra lang tid tilbake, samtidig som de kan belyse forhold som er aktuelle her og nå.

Multikunstneren Krøsus

Er det noen av de utstilte kunstnerne som i særlig grad berører spørsmålet om representasjon? Enten i forhold til sin status som pasient/kunstner eller ved å gjøre hevd på å ha en egen stemme?

Det er flere av dem, men jeg tenker at den som umiddelbart peker seg ut og som de fleste merker seg, både kunsthistorikere og publikum, er Krøsus. Jeg vil kanskje ikke karakterisere han som en typisk outsiderkunstner, egentlig. Han kopierte mye fra andres bilder, men han representerte seg selv og var veldig bevisst på hva han gjorde, både at det hadde en verdi og at andre var interessert i å se det. Så er det også bredden i det han gjorde de 40 årene han var på Dikemark. Han var en multikunstner og det han holdt på med var så altomfattende.

Det høres ut som han må ha hatt en særegen rolle i sykehusmiljøet?

Ja det må han ha hatt. For det første fikk han lov til å gå i dress, nesten ingen pasienter fikk lov til det, men det var også en slags anerkjennelse av hans annerledeshet eller opphøydhet, eller hva man skal kalle det. Han hadde et eget arbeidsrom i bygget der museet ligger, der også sykehusdirektør Rolv Gjessing hadde sitt laboratorium øverst, helt intakt i dag.

Gjessing var en pioner innenfor psykiatrisk forskning?

Ja, innen forskning på schizofren katatoni og på sammenheng mellom psykiske lidelser og somatikk. Han hadde sitt store laboratorium der oppe, mens Krøsus hadde arbeidsrommet sitt i kjelleren, hvor han laget parfyme og hvor han brukte «gull» som var slagg fra jernverket. Det er også interessant at han tok den gamle historien til Dikemark inn i sine verk, og omformet slagget til «gull» i det alkymistiske prosjektet han jobbet med.

Han knyttet dette arbeidet til sitt eget syn på behandling og terapi?

Ja han speiler på en måte.. vi har funnet en del bøker etter han hvor han redegjør for ulik behandling av alt fra øreverk til syfilis, hele rekka. Jeg ser det som en slags speiling av forskningsarbeidet Gjessing drev med på toppen av bygget.

Et tverrfaglig samarbeid?

Ja, det kan nesten virke sånn tverrfaglig (latter). Det ble sagt om Gjessing at han knapt hadde tid til å gå hjem for å spise middag, og at han var på labben hele tiden. Det er interessant at han også må ha hatt veldig tett kontakt med pasientene, og de kan jo ikke ha vært like dårlige hele tiden så et felleskap har trolig eksistert, på en eller annen måte.

Krøsus skrev enormt mye og etterlot seg et bredt spekter av tekster, historier og politiske betraktninger. Når man forholder seg til dette materialet, særlig det skriftlige materialet, så må man alltid ha i bakhodet at selv om det kan ha vært skrevet i en psykose eller i en veldig dårlig periode, finnes det også en kjerne av sannhet i det, uten at vi vet akkurat hvordan.

I forhold til pasientenes lidelser må det også trås forsiktig

Ja, men så er det interessante med Krøsus at han oppkastet seg selv til å være et slags talerør for pasientene. Han representerte ofte pasientene og skrev brev til ledelsen og krevde at «nå skal vi ha juleøl, damene får boller», men også betimelige spørsmål om hvorfor pasientene skulle ha kaldt vann i dusjen. Helt legitime, logiske krav og spørsmål som vever seg inn og ut av det han skriver, som en slags pasientombud. Så han er nok den av pasientene har den bredeste praksisen, kan man si.

Et speil for vår tid

Om to år forsvinner psykiatritilbudet på Dikemark, og det er viss fare for at historien forsvinner i et slags gentrifiseringsopplegg. Å opprettholde en levende fortelling om Dikemark vil kanskje være banebrytende, og kreve en helhetstenking om området. Hvordan spekuleres det rundt videreføring av dette?

Det er ikke godt å si. Gulroten for en kjøper er regulering for boliger, og da er det visse behov som må dekkes, med nærbutikker også videre. Det virkelige problemet, hvis man kan si det sånn, er at potensialet er så stort for at det kan bli veldig mange ulike ting. Man kunne etablert en demenslandsby, og vi har alliert oss med studenter fra NMBU som skal utrede for urbant landbruk. Vi ser for oss en solid drevet kunsthall som sentrum i en akse med fellesverksteder og prosjektrom.

Det som skiller seg ut i forhold til Trafo sitt oppdrag, er museets videre løp og avklaring med eieren OUS om hva som skjer med det. Vi arbeider med samlingen på en måte som kan underbygge at dette har stor verdi, ikke bare nasjonalt men også internasjonalt. Det er et stedsspesifikt museumsbygg med laboratoriet til Gjessing på toppen og der mye av kunstsamlingen også er laget i bygget. I tillegg er det den medisinske forskningen, der moderne psykiatri igjen begynner å fatte interesse for forskningen som ble gjort på Dikemark. Det har også blitt fremmet forslag om å etablere et senter for psykiatrihistorie og pasientkunst, etter modell Falstadsenteret eller Holocaustsenteret.

Akkurat nå er det kanskje et tidsvindu hvor stedet fremstår med en lesbar historie, til tross for forfallet. På hvilken måte kan kunst være en metode til å gjenoppdage historien, omgivelsene og menneskene som var der? I noen kommende prosjekter gir dere en pekepinn på dette?

Satsningen som går under navnet Rekreasjon kan tolkes bredt, men vi bruker det som et sesongbasert utstillingsprosjekt med fokus på psykisk helse, der arkitektur blir tema neste år. En tverrfaglig tilnærming til kunst og helse kan være en måte å tenke seg fremtiden for området. Rent konkret vil vi at prosjektet kan aktualisere ny bruk av ulike bygninger.

Veldig mange som kommer ut hit, særlig kunstnere, blir hekta fordi det er så mye å ta tak i og fordi det setter i gang prosesser. At man hadde en humanistisk inngang til bygningene og hvordan det hele oppstod, speiler tilbake til oss og vår tid. Slik pasientkunst speiler profesjonell kunst, tenker jeg at området speiler valg vi tar i dag.

Helheten i anlegget som et speil for samfunnsplanlegging?

Det er akkurat det. Eget kraftverk og eget gårdsbruk gjorde de selvforsynte, som kan sammenlignes med ideer for urbant landbruk. Du har også psykiatrien, kunsten og forskningen, og at det et fantastisk fint område å være i og gå tur i.

Vi strever jo med dette utgangspunktet for moderniteten. Da Dikemark ble etablert var det viktig med en helhetlige samfunnsløsninger, mens i dag vektlegges markedskreftenes frie spill.

Pandemien er et kjempegodt eksempel på at man ikke hadde planlagt for noe som helst, og der penger i banken og gode forbindelser gjorde at vi som samfunn reddet oss inn. Det handler ikke bare om at man skal være føre var, men også selvbergingstanken; hva man verdsetter og hvordan man bruker de ressursene man har. Det er det store potensialet her. Å endre folks tankegang og bevissthet er noe av det mest saktegående arbeidet man gjør. Du kan ikke belære andre, men du kan sette i gang publikums refleksjonsapparat, og ofte innebærer det å knytte an til det personlige.

1. Asker kommune lanserte et utfordringsdokument 30.mars i 2016 hvor de skisserte opp utfordringer, historikk og potensiale: https://www.asker.kommune.no/asker-mot-2030/stedsutvikling/dikemark/#utfordringer-og-muligheter ↩︎