Endringsbyrået på Engeløya
Eva Bakkeslett

Inspirert av kreative tenkere og skapere, ildsjeler og grensesprengere, både små og store skapninger, har Eva Bakkeslett transformert et småbruk på Engeløya i Nord-Norge til et kollektivt rom for kreative forvandlinger.

Med utgangspunkt i din egen praksis som kunstner og prosjektet ditt knyttet til Engeløya i Steigen, hva slags betydning legger du i prosjektnavnet Agency of Imagination?

Imagination tror jeg er nøkkelen til alt. Gjennom å forestille oss en annen måte å tenke og leve på, kan vi få noe til å hende. Det er opprinnelig en læresetning jeg ble veldig inspirert av fra et fantastisk foredrag Brian Eno gjorde for Long Now Foundation¹. Enhver endring i verden har skjedd når man kan forestille seg ting sammen, som så kan komme til å skje.

Gjennom forestilling peker du på en vesentlig rolle kunst kan ha i samtiden. Du snakker også om å ikke skille mellom liv og kunst, men det er kanskje akkurat det som er hovedtendensen?

Eva: Jeg tror vi har skilt livet og kunsten litt for lenge. I ursamfunnene var kunsten og estetikken en del av alt. Du hadde ikke en signatur og en person som påberopte seg æren for kunst. Det var en kollektiv sak som alle syntes var viktig, og dermed bidro mange til det. Noen var bedre egnet til å gjøre krukker eller til å brodere, men i slike mindre ursamfunn hadde flere den rollen enn det som er tilfelle i dag.

For meg er det en inspirasjon å tenke at kunst ikke har handlet om å opphøye noen få utvalgte. Det har vært en veldig integrert del av samfunnet, og jeg mener det er noe vi skal hente tilbake.

I prosjektet ditt er det to hovedtema: endring og det å ha anledning til å samarbeide på tvers av fagfelt. Dette er også sterkt integrert i programmet og praksis ved residensen du driver på Engeløya?

Eva: Ja, jeg integrerer det egentlig i alt jeg gjør. Det er på en måte strukturen og grunnmuren, økologien og sammenhengen mellom alt levende. Det vi også har mista ut av syne er forbindelsen mellom natur og kultur, eller forbindelsen mellom alt levende. Ikke at jeg setter det opp som en agenda, men dette er ting jeg lever og ånder for. Jeg ser på meg selv som en veverske, en som vever, broderer, syr eller skulpturerer for å gjenopprette forbindelser vi har mistet, med veven som en fysisk og imaginær metafor for tverrfaglige forbindelser og endringsprosesser.

Vi kommer ikke utenom å snakke om plassen Engeløya, både som en kulturgård men også et sted med en historie

Eva: Ja, og som en base for arbeidet. Jeg flytta til ­Engeløya for 23 år siden etter å ha funnet en fantastisk gård som var nokså nedfallen. Vi pussa den opp, stort sett egenhendig, og har bodd der i disse årene – minus 6 år som jeg bodde i England. Det har vært en base som jeg har utviklet til det den er nå, med folk som kommer som frivillige og residens med kunstnere fra rundt omkring, som er der for kortere eller lengre tid.

De som søker og blir valgt ut, er folk som er interessert i akkurat denne agendaen, forbindelsen natur og kultur, integreringen av alt og det å se sammenhenger. De bidrar med alt fra å hjelpe til med fysiske ting og med dyrking eller sanking av mat. Mye tid går med til mat, jeg fermenterer fordi det er en fin måte å ta vare på maten vi produserer, samtidig som fermentering er en integrert del av mitt kunstnerskap.

Jeg er interessert i den estetiske prossesen ved fermentering, og jeg er interessert i produktet som kommer ut av det, det estetiske og sanselige med det. Samtidig er jeg veldig interessert i den sosiale fermen­teringen: det som skjer når du samarbeider med ­bakteriene. Vi gjør det jo hele tida, for vi består stort sett kun av bakterier. Det er både et interiørt og usynlig samarbeid, og når du fermenterer mat blir det et synlig samarbeid der du kan være med i prosessen og lære av bakteriene.

Å tenke og skape er en gjensidig prosess, og du er opptatt av at praktikere, tenkere og kunstnere ikke jobber adskilt. Å kommunisere på tvers av kulturer er også noe du er inne på med interessen din for bakteriekulturer?

Eva: For meg er det veldig integrert. Jeg gjorde noen bevisste valg i forhold til mitt kunstnerskap for kanskje 15–16 år siden, da jeg tok en master i kunst og økologi. Før det gjorde jeg også alle disse tingene, men jeg dyrket, laget kunst og jobbet som lærer som det var separate ting. Det var fragmenterte deler jeg hadde et enormt behov for å bringe sammen, og jeg trengte noen verktøy for å få det til å skje. Jeg var heldig og kom inn på et unikt masterstudie i kunst og økologi i Dartington i England, som ga meg de rette verktøyene og nettverket til å integrere og sy bitene sammen.

På grunn av dette nettverket har jeg også lettere for å nå ut til andre som bidrar med sin verdensanskuelse, eller sin måte å jobbe på og tenke på. De kommer til gården og blir til en del av den sosiale fermenteringen, som en måte å vokse sammen på.

Mye er i samklang med en holistisk tankegang som er populært og som mange kunstnere er opptatt av, men jeg tenker at du med ditt utgangspunkt er opptatt av at praksis informerer tankegangen?

Eva: Jeg prøver i stor grad å ikke ta utgangspunkt i tanken, for tanken kan også komme inn og ødelegge alt. Tanken er en joker i hverdagslivet, men når du jobber med ting i praksis og det praktiske tar over, får tanken lov til å hvile litt. Enten det er å dyrke grønnsaker eller å lage kompost, ser du den fantastiske prosessen der ting blir nedbrutt og gjenoppstår som jord som du bruker igjen. Alt det praktiske og jordelige i de prosessene synes jeg er fascinerende, og ofte kommer kunsten krypende rett ut av det når grønn­sakene og makken blir lykkelige og bakteriene trives.

I perioder rettes det også kritiske perspektiver mot sammenfallet mellom liv og kunst. Kritikken peker gjerne på at kunstverket viskes ut, eller at kunstopplevelsen ikke rendyrkes?

Eva: Jeg tror nok at det kan være en tendens til å bli ­oppslukt av prosesser. Jeg synes prosesser er kjempeviktige og stort sett grunnlaget i alt jeg gjør, men vi blir kanskje også nalvebeskuende i våre prosessarbeid. Av og til kan vi miste oss selv i de prosessene og arbeidet blir ikke kommunisert godt nok med resten av verden.

For min del er det viktig å ha noen åpninger i arbeidet som inviterer folk inn, at nysgjerrigheten og estetikken er der og lager en forbindelse til publikum. Jeg ønsker å invitere folk inn, og om det ikke skjer en oppvåkning der og da, håper jeg på å så noen frø som kan spire senere.

En plass for å nøste

Kan Agency of Imagination også beskrives som en skole?

Eva: Det er en slags skole og jeg har tenkt i de baner om å gjøre det enda mer konkret til en skole. Særlig når man snakker med folk om retningen kunstutdanningen går nå for tida. Mange kunstnere kommer til meg og er sultne på å jobbe med praktiske ting. Det er masse flott teori og jeg er forferdelig glad i å lese selv, men måten teorien og strukturene blir brukt i kunstskolene i dag er veldig frustrerende for mange. Det er et sånn stort behov for en annen plass der man kan integrere økologi og kunst, væren og søken, så ja, jeg tenker på dette i en eller annen organisert form.

Du forholder deg til store tema som artsmangfold, bærekraft eller regenerativt jordbruk. Det finnes enorme mengder informasjon om disse tingene, men i et omfang en kan føle seg slått i bakken av, og som kan være vanskelig å forfølge videre.

Eva: Ofte nøster jeg i disse trådene, og hos den yngre ­generasjonen gjenkjenner jeg det at folk er overveldet. Hvor skal du begynne med klimaet for eksempel? Hvis du nøster det inn til kjernen så handler det om våre holdninger og vår måte å være i verden på. Det er vi som er årsaken til at ting er som de er, og derfor handler det om vår måte å tenke på, vår måte å være på i verden, i det rent jordelige og praktiske. Og når du begynner å hente de store tankene og frustrasjonen inn i det praktiske så skjer det en trans­formativ prosess, mener jeg. Veldig mange som kommer til Engeløya kjenner på noe mer håndfast, som om problemstillingene som er så store og ufattelige blir ­konkretisert og rota i en jordnærhet på stedet.

Og ett av midlene du har som kunstner er å appellere til forestillingsevnen?

Eva: Det er akkurat der jeg bruker min forestillings-evne sammen med andre folks bidrag eller tanker. For eksempel har jeg i en kjempefrustrasjon som handler om at fuglene forsvinner, jobbet i en årrekke med et prosjekt som heter Conference of the Birds. 70 prosent av sjøfuglene har forsvunnet på et tiår og veldig mange andre fugler forsvinner, av samme årsaker som at klimaendringene skjer.

Da tenker jeg som kunstner og menneske at jeg må prøve å gjøre noe i forhold til å snakke til verden og fortelle. Ikke messe og si at vi gjør alt galt og «sånn må vi gjøre», men med et overordna perspektiv der vår respekt for fuglene blir gjenhentet gjennom arbeidet. Det begynte på gården med en tverrfaglig samling der jeg inviterte inn sytten deltagere: filosofer, kunstnere, ornitologer fra rundt om i verden, Russland, USA, Norge, Danmark, Sverige og Finland. Med utgangspunkt i denne tenketanken jobba vi sammen, og dette vokste seg etterhvert til et tverrfaglig, nordisk prosjekt.

På Engeløya har du etterhvert etablert metodikker og praksiser, miljøer og nettverk som bygger kunnskap. Er det nødvendig for kunnskaps-overføring å avgrense det til en mindre plass, eller kan det være en mangel at et prosjekt ikke finner sted i møte med et større publikum?

Eva: Hvis jeg bare hadde vært på øya mi og gjort ting der hadde det vært begrensa – men likevel med et publikum som er invitert inn. Men siden jeg hele tiden beveger meg utenfor min egen boble, blir det begge deler. For min egen del er det viktig å ha denne bobla. Det er som et reir jeg kan dra tilbake til, der jeg har alle verktøyene og alle ingrediensene, bortsett fra sola da kanskje, de siste årene (latter). Det er veldig fint, men en kan bli for komfortabel i sin boble, så jeg tenker at en hele tida må legge ut noen nye tråder.

Men i forhold til kunsten og kommunikasjon, så er det klart at på en sånn plass er du ikke midt i smørøyet hele tida. Men også om du jobber midt i smørøyet er det ofte lett å miste seg selv. Hvis du tenker på myceliet så er det et veldig sterkt nettverk, men også veldig sårbart. Graver du opp en stor bit av mycelet så utvikler det seg alltid videre, men det er likevel sårbart. Jeg kunne ikke jobbet eksperimentelt med de her tingene midt i en by. Så for meg var det helt naturlig å velge en sånn her plass for å utvikle det jeg gjør.

Skattejakt og jakten på ressurser

Du er opptatt av det naturnære perspektivet men også det lokale og ting du finner i omgivelsene. I utstillingen på Harpefoss har du med ting du har funnet gjennom flere år, i en radius på 5 kilometer rundt gården?

Eva: Ja, når du har en stor låve kan du også plukke med deg ting. Og jeg har alltid vært en sånn person som plukker med meg ting, helt fra jeg var lita har jeg alltid fyllt lommene med noe fra en tur. Det kan være en liten trebit som har en spesiell form som snakker til meg, eller det kan være et skjell som er vakkert. Gjerne ting i et naturmateriale, et blad som har falt ned eller noe jeg har lyst til å presse.

Men av og til er det også noen menneskeskapte ting jeg plukker med, som har ligget lenge i jorda eller fjæra og der naturen på en måte har hentet tilbake dets natur­lige form. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre noe med alle disse skattene, men så har det liksom aldri bydd seg en god anledning. Nå har jeg har tatt med meg hele samlingen til Harpefoss og «vevet» en slags organisk matte ut av det.

Det er jo skatter, unger har en evne til å finne skatter, mens når vi blir eldre glemmer vi denne skattejakten. Men hva er disse skattene? Jo, når jeg begynner å sette de sammen er det stort sett skjelletter, ting som har hatt liv og dette er det som er igjen av livet. Når du setter de sammen er det ulike historier og levd liv. Sånn er livet, det går over til en annen form. Jeg har kalt installasjonen for Hinsides, et veldig fint ord synes jeg, for det er noe som har vært og på et vis fortsatt finnes. Det gir oss noen refleksjoner om hvordan vi lever på denne jorda, og at vi må være forsiktige. Vi kan ikke bare rasere ting, vi må følge de prosessene som allerede gjør oss til en del av naturen. Våre skjelletter kan ligge der sammen med skjell og ­skjelletter etter andre dyr og trebiter. Vi er ikke anner­ledes, vi kan ikke sette oss selv på en pidestall og tenke at vi har tillatelse til å rasere.

På vei hit leste jeg at regjeringen har sagt ja til gruve-drift under vann på et område større enn Norges landmasse. Jeg var helt rystet over denne avgjørelsen, at det går an å tenke i 2023 at vi skal ødelegge og ha ­gruvedrift i havområder vi vet så lite om! Det er et typisk menneskelig, fullstendig feilskjær. Hvis vi fort­setter med sånne feilskjær ødelegger vi ikke bare vårt eget grunnlag, men også alle andres grunnlag for liv.

Tittelen Hinsides peker mot et annet aspekt ved forestillingsevnen, ærbødigheten overfor det man ikke kjenner til, eller må kunne forestille seg på et eller annet vis. Den politiske beslutningen du viser til ignorerer det den ikke vet noe om. Fremfor forestillingsevne tar den i bruk et økonomisk ­nytteperspektiv på natur.

Eva: Det er det nytteperspektivet som er så fullsten-dig skakkkjørt. Igjen, så vil jeg tilbake til inspirasjonen vi trenger fra andre skapninger i naturen. Ofte når vi snakker om naturen, snakker vi som om det er noe ­utenfor oss selv, men jeg er veldig bevisst på å snakke om at vi er en del av naturen. Bakterier oppfant foto­syntesen utifra en krisesituasjon der de var veldig sultne og trengte å finne ny mat. Slik enkelte biologer forklarer det, var det en gruppe bakterier som begynte å jobbe med saken, og de klarte rett og slett å om-forme sollys til sukker.

Det er helt fantastisk, og så lett. Det hadde ingen bivirkninger bortsett fra at det var liv som ikke tålte oksygenet, men det var en organisk prosess som ikke var destruktiv. Vi mennesker er så destruktive i vår måte å tenke på, og gjennom fantasien må vi la oss inspirere av for eksempel hvordan bakterier oppfant fotosyntesen. Den elegansen er mulig å finne, i forhold til å leve på måter som er i harmoni med de andre skapningene. Estetikk er i utgangspunktet også en slags eleganse fordi det handler om sanselighet og et broderi av smaker, følelser, farger og form. Vi mennesker må bli gode på å utvikle en smart eleganse.

Sammen med installasjonen viser du også et tilhørende videoverk?

Eva: Ja, de går egentlig hånd i hånd, men i forhold til utstillingen kom videoverket først. Med utgangspunkt i Agency of Imagination har jeg lenge hatt lyst til å lage en slags videodagbok. Det er så mange små ting som skjer i løpet av en dag, på stedet, med folkene og i jorda. Så jeg springer rundt med kameraet i hytt og pine, og prøver å få med meg det som skjer. Det som er fint med å jobbe med film på den måten, er at du kan fange noen øyeblikk som ellers forsvinner. Litt som med verket Hinsides, ønsker jeg å skape noe med det her funne materialet, de små øyeblikkene og små skattene i en hverdag,

Ved å samle blir de til et slags innblikk i en verden, som sammen med verket på gulvet er født ut av stedet. De kommer fra stedet og er stedet. Så det jeg gjør er å flytte noen frø fra stedet og til Harpefoss.

1. 1 https://longnow.org/essays/big-here-long-now/ ↩︎